Opplysningsadgang under etterforskning

 

1. INNLEDNING 

1.1 Problemstillingen og dens aktualitet. Avgrensninger. 

Etter straffeprosessloven1 § 61c nr. 9 har politiet og påtalemyndigheten, til tross for den tjenestemessige taushetsplikten knyttet til etterforskningsopplysninger, i noen grad hjemmel til å offentliggjøre opplysninger i straffesaker. Hovedproblemstillingen er her i hvilken utstrekning politiet etter gjeldende rett kan offentliggjøre personlige opplysninger om etterforskede personer under etterforskningen.

 

Problemstillingen aktualiseres i særlig grad av den nye politiregisterloven². Loven kodifiserer riksadvokatens retningslinjer for offentliggjøring av personlige opplysninger³ som i dag er den praktiske utleveringshjemmelen. Politiets opplysningsadgang overfor allmennheten vil følgelig lovfestes og riksadvokatens retningslinjer gir dermed uttrykk for lovgivers vilje. Loven forutsetter imidlertid at  den nærmere regulering av opplysningsadgangen skal skje i forskrift. Forskriftsarbeidet knyttet til denne opplysningsadgangen er per 12. mai 2011 ikke påbegynt.⁴ Det er derfor interessant å drøfte hva som er gjeldende rett og deretter foreta en kort vurdering av hvordan opplysningsadgangen bør være. At forskrifter ikke er utferdiget åpner også for at rettspolitiske innspill kan komme til å få praktisk betydning.

 

Politiets adgang til å offentliggjøre personopplysninger reiser viktige spørsmål tilknyttet personvern. Rekkevidden av opplysningsadgangen i konkrete saker må etter dagens regulering betegnes som uklar. Uklarheten referer seg både til regelverket og de konkrete, skjønnsmessige vurderinger som må foretas i det enkelte tilfellet. Grunnet økt oppmerksomhet om den enkeltes rett til å råde over informasjon om seg selv er det interessant å se hvilke rammer som er satt for opplysningsadgangen.

 

I 2009 ble Norge dømt for manglende sikring av klagerens rett til privatliv etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen⁵ (EMK) art. 8 i 2009.⁶ Klagen knyttet seg til politiets uttalelser om klageren under etterforskningen av Baneheiasaken, der klageren ble feilaktig identifisert i media som draps- og voldtektsmann av to unge jenter. Avgjørelsen viser at også EMK setter grenser for politiets opplysningsadgang og at nasjonale regler derfor må harmoniseres med praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

 

Nærmere vurderinger av politiets opplysningsadgang aktualiseres også av den teknologiske utvikling. Internett må betraktes som en samlingsbase av opplysninger som gjør det mulig å sammenstille og analysere enkeltopplysninger på en helt annen måte enn tidligere. Videre tillater internett at enhver kan publisere ytringer på internett, herunder om straffesaker og de impliserte, og gjøre ytringen tilgjengelig for enhver leser. Dette reiser utfordringer knyttet til den mistenktes personvern.

 

Tema for denne fremstillingen er politiets og påtalemyndighetens opplysningsadgang av personlige opplysninger til allmennheten i straffesaker. Fremstillingen avgrenses mot PST sin opplysningsadgang.Problemstillingen er en del av et større tema knyttet til hvordan politiet kan anvende taushetsbelagte personopplysninger utover intern bruk i politiet. Spørsmål om opplysningsadgangens rekkevidde kan også aktualiseres der politiet eksempelvis utleverer taushetsbelagte personopplysninger til sakens parter, andre offentlige organer og til private i deres interesse. Dette vil imidlertid ikke behandles her. Fremstillingen vil knyttes til utlevering av personlige opplysninger under etterforskningen i politiets interesse. Dette innebærer at grensene for allmennhetens informasjonskrav etter Grunnloven⁷ § 100 ikke vil bli trukket opp i fremstillingen.

 

Utlevering av etterforskningsopplysninger som er vernet av strpl. § 61a andre ledd og politiloven⁸ § 24 andre ledd behandles heller ikke. Dette er opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til den konkrete etterforskningsvirksomhet eller den generelle etterretningsvirksomhet. Det er også naturlig å avgrense mot utlevering av taushetsbelagte næringsopplysninger etter strpl. § 61a nr. 2 idet slike opplysninger faller utenfor riksadvokatens rundskriv om offentliggjøring.⁹ Spørsmålet om reglene i strpl. § 61c nr. 9 tillater pressen deltakende observasjon vil heller ikke behandles. Øvrige avgrensninger foretas der det er naturlig i oppgaven.

 

1.2 Terminologi og begrepsavklaringer

For å forenkle fremstillingen vil i hovedsak betegnelsen politiet benyttes, uten at det med dette er ment å ekskludere påtalemyndigheten. Opplysinger fra politiet vil av praktiske formål hovedsakelig kommuniseres til allmennheten gjennom massemedia. Massemedia forkortes i det følgende til media eller pressen, og jeg sikter da til plattformer som når et bredt alminnelig publikum som er undergitt redaksjonell kontroll. Dette vil i praksis være aviser, internett, radio og TV-kanaler.

 

Offentliggjøring av opplysninger forstås som en publisering av opplysningen til allmennheten der den gjøres allment kjent. Kjernen i begrepet vil i denne sammenheng være kommunikasjon av opplysninger fra politiet til personer som rår over kommunikasjonskanaler til allmennheten. Kommunikasjonen kan skje i både muntlig og skriftlig form, eksempelvis ved pressekonferanser eller utlevering av overvåkningsbilder eller fotografier.

 

Oppgaven er begrenset til en behandling av politiets offentliggjøring av personlige opplysninger. Med personlige opplysninger menes opplysninger som kan knyttes til en enkeltperson, og som er egnet til å individualisere, karakterisere eller beskrive vedkommende.¹⁰ De opplysningene som politiet i praksis vil ønske å offentliggjøre er opplysninger om mistenktes navn, alder, personbilde, helseopplysninger eller om vedkommende tidligere har vært utsatt for straffeforfølgninger. Slike opplysninger vil også omtales som personopplysninger, uten at jeg sikter til noe annet enn de opplysninger som vernes av strpl. § 61a første ledd nr. 1.

 

Med det rettslige begrepet taushetsplikt forstås en plikt til å forhindre at uvedkommende blir kjent med nærmere angitte opplysninger, enten direkte eller indirekte.¹¹ Taushetsplikten innebærer et kommunikasjonsforbud der kjernen er å verne mot spredning av opplysningene. Unntak fra taushetsplikten består av opplysningsplikt og opplysningsrett. Opplysningsplikt er en lovbestemt plikt til ubetinget eller betinget bringe informasjonen videre dersom den er av et bestemt innhold, uten hinder av taushetsplikten. Opplysningsrett betyr at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningen offentliggjøres, ”samtidig som det ikke eksisterer noen plikt til å formidle opplysningene”.¹² Utleveringshjemmelen i strpl. § 61c nr. 9 må karakteriseres som en opplysningsrett for politiet.¹³

 

1.3 Videre fremstilling

Fremstillingen starter med en nærmere presentasjon av rettskildegrunnlaget og aktuelle metodespørsmål i kapittel to. Deretter behandles de sentrale hensyn som gjør seg gjeldende ved offentliggjøring av personlige opplysninger under etterforskningen.

Den rettslige reguleringen av politiets opplysningsadgang behandles i kapittel fire. Formålet med dette kapitelet er å gi en introduksjon til innholdet av de ulike normsettene som definerer opplysningsadgangens grenser. Redegjørelsen vil derfor ikke være uttømmende og må betraktes som en innledning til den nærmere drøftelsen av politiets opplysningsadgang i kapittel fem. De nærmere drøftelser av opplysningsadgangen foretas i kapittel fem. Siktemålet er å klargjøre i hvilken grad politiet etter gjeldende rett kan offentliggjøre personopplysninger i konkrete straffesaker. Den sentrale problemstillingen vil da være hvilke krav som må være oppfylt for at politiet kan tillates å offentliggjøre identitet eller identifiserende opplysninger om konkrete personer. Avslutningsvis vil det foretas en kort rettspolitisk vurdering av politiets opplysningsadgang.

 

2. RETTSKILDEBILDE OG METODE 

 

2.1 Rettskildebildet

Det rettslige utgangspunktet er strpl. § 61c nr. 9 og det tilhørende rundskrivet fra riksadvokaten som bestemmelsen uttrykkelig viser til. De nærmere drøftelser av opplysningsadgangens rekkevidde aktualiserer også bestemmelser om politiets taushetsplikt og konvensjonsregler i EMK, herunder art. 6 (retten til en rettferdig rettergang), art. 8 (retten til privatliv) og art. 10 (retten til ytringsfrihet).

 

Videre finnes en rekke utredninger og proposisjoner, særlig forarbeidene tilknyttet den nye politiregisterloven, som kan gi sentrale tolkningsbidrag til fremstillingen. Når det gjelder rettspraksis, finnes det få dommer som gjelder politiets offentliggjøringer til media. Det finnes imidlertid enkelte dommer fra EMD og øvrige avgjørelser som kan gi tolkningsbidrag til problemstillingen. EMD tolker EMK med bindende virkning overfor konvensjonsstatene og sikrer dermed en rettsenhetlig forvaltning av konvensjonen.¹⁴ I Norge forutsetter denne bindingen nasjonal inkorporasjon og dette er gjort gjennom menneskerettsloven.¹⁵

 

De nasjonale domstoler har i liten grad behandlet saker knyttet til politiet opplysningsadgang. Det finnes likevel forvaltningspraksis gjennom riksadvokatens klagesaksbehandling. Riksadvokaten er overordnet påtalemyndighet og dermed øverste klageinstans for politiets offentliggjøringer av personopplysninger i straffesaker.¹⁶ Ved klagesaksbehandlingen gir riksadvokatembetet uttrykk for hvordan politiets taushetspliktregulering i praksis blir forstått og praktisert.¹⁷ Den rettskildemessige vekten av klagesaksavgjørelsene er stor fordi lovteksten uttrykkelig autoriserer riksadvokatens retningslinjer. Klagene kan derfor gi enkelte praktiske eksempler og tolkningsbidrag.

 

Videre kan norsk og internasjonal juridisk litteratur gi bidrag til å fastlegge opplysningsadgangens grenser.

 

Endelig fører det relativt åpne rettskildebildet, og særlig det faktum at detaljreguleringen er gitt i en så lite autoritativ kilde som rundskrivet fra Riksadvokaten, til at reelle hensyn blir viktige i drøftelsen av opplysningsadgangens rekkevidde. Dette gjelder ikke minst i den rettspolitiske vurderingen av
opplysningsadgangen i kapittel seks.

 

2.2 Metodiske utfordringer knyttet til nasjonal rett
Anvendelsen av riksadvokatens klagesaksavgjørelser har reist utfordringer knyttet til deres tilgjengelighet. Avgjørelsene er ikke offentlige tilgjengelige og i den grad jeg har funnet avgjørelser, har disse kun vært gjengitt i korte sammendrag av saksforholdet og saksbehandlingens utfall, eller gjengitt av andre forfattere. Der jeg har hentet tolkningsbidrag fra disse kildene kan det derfor være en viss risiko for at rettsgrunnlaget er mangelfullt.

 

Vedtakelsen av ny politiregisterlov, og det faktum at forskrifter ikke er utferdiget, byr på visse metodiske utfordringer. Reglene om politiets opplysningsadgang overfor allmennheten som i dag er regulert i rundskriv fra Riksadvokaten blir kodifisert i ny politiregisterlov § 34. Ved lovens ikrafttredelse vil taushetspliktreguleringen i straffeprosessloven, gjeldende rundskriv om meddelelser til allmennheten og pl. § 24 oppheves.¹⁸ Når jeg har valgt å knytte frenstillingen til dagens regulering av opplysningsadgangen begrunnes dette i to forhold: For det første forutsettes loven supplert av et omfattende forskriftsverk.¹⁹ Arbeidet med tilhørende forskrift vil tidligst være ferdig i årsskiftet 2011/2012 og den nærmere regulering av politiets opplysningsadgang er ifølge Justis- og politidepartementet ikke påbegynt per 12. mai 2011²⁰. Lovens ikrafttredelse var av departementet forutsatt å skje i slutten av 2010²¹, men er utsatt til 1. april 2012.²²

 

For det andre er politiregisterloven i det vesentlige en videreføring av dagens rettstilstand, slik at det derfor ikke er forventet større endringer enn det som kan utledes fra dagens regler.23 Å benytte dagens regelsett fremstår derfor ikke som betenkelig. De nye bestemmelsene og eventuelle endringer som vil følge av politiregisterloven vil imidlertid fremgå av drøftelsene.

 

Videre har det tidligere vært kritisert at unntakene fra den lovbestemte taushetsplikten er gitt ved instruks.²⁴ Kritikken har vært rettet mot at rundskrivet gir hjemler for inngrep i privatlivet som neppe kan anses tilfredsstillende for kravet om en klar hjemmel i EMK art 8 nr. 2. Dette er jeg enig i. Departementet forutsetter imidlertid at norsk rett vil tilfredsstille konvensjonskravene når retningslinjene for den generelle utleveringsadgangen kodifiseres i ny politiregisterlov § 34.²⁵ Den rettskildemessige forankringen av rundskrivet vil derfor ikke problematiseres i større grad i denne fremstillingen.

 

2.3 Metode tilknyttet anvendelsen av EMK 

 

2.3.1 Forholdet mellom EMK og norsk rett. 

EMK er gjennom menneskerettsloven gjort gjeldende i norsk rett og har forrang for nasjonale regler ved motstrid, jf. §§ 2 og 3.²⁶ Konvensjonen oppstiller minstestandarder som konvensjonsstatene er forpliktet til å respektere, jf. EMK art 1. Offentliggjøring i strid med EMK vil derfor både utgjøre et brudd på Norges folkerettslige forpliktelser og være lovstridig.

 

2.3.2 Kort om den folkerettslige metode. Særlig om bruk av EMDs praksis.  

Den folkerettslige traktat EMK skal tolkes i overensstemmelse med de internasjonale tolkningsreglene i Wienkonvensjonen om traktatrett (1969).²⁷ Det er alminnelig antatt at artiklene 31-33 gir uttrykk for internasjonal sedvanerett.²⁸ Reglene er derfor bindende for Norge, selv om vi ikke har ratifisert konvensjonen.

 

EMD har i tillegg utviklet egne tolkningsregler. Høyesterett har i Rt. 2000 s. 996 (Bøhlerdommen) slått fast at norske domstoler skal ”benytte de samme tolkningsprinsipper som EMD (…)” ved tolkningen av EMK.²⁹ Spørsmålet er da hvilke tolkningsprinsipper som gjelder ved anvendelsen av EMK. Konvensjonen skal fortolkes med utgangspunkt i ordlyden, jf. Wienkonvensjonen art. 31 nr. 1. EMD har i denne sammenheng lagt til grunn en autonom tolkning av konvensjonen.³⁰ Dette innebærer at EMD legger til grunn sin egen tolkning av konvensjonsbegrepene og ikke anser seg bundet av hvilket innhold tilsvarende begrep er gitt i nasjonal rett. Nasjonale rettsanvendere må derfor ta utgangspunkt i begrepene slik EMD har utviklet dem. Dette sikrer at konvensjonen får det samme materielle innhold i alle konvensjonsstater.EMD legger også til grunn en mer formålsrettet tolkningsstil, i samsvar med Wienkonvensjonen art. 31 nr. 1 som bestemmer at ordlyden må ses i sammenheng med konteksten. Konvensjonens formål er å verne individet mot inngrep fra konvensjonsstaten, og domstolen vil derfor tolke konvensjonen til fordel for individet dersom ordlyden i den aktuelle bestemmelse er uklar.³¹ EMD uttalte i Artico mot Italia at en slik tolkning er nødvendig for å sikre at konvensjonens rettigheter ikke blir ”theoretical or illusory but (…) practical and effective”.³² Dette kan omtales som effektivitetsprinsippet. For det tredje har EMD utviklet et dynamisk tolkningsprinsipp. Domstolen har i flere avgjørelser understreket at konvensjonen må betraktes som et ”living instrument” som må tolkes og tilpasses ”the light of present-day conditions”.³³ Konvensjonsteksten må derfor kontinuerlig tolkes i lys av samfunnsutviklingen. Dette må tas i betraktning ved drøftelsen av EMK fordi rettsoppfatninger i tidligere avgjørelser derfor kan være endret.

 

2.3.3  Særlig om statenes skjønnsmargin (”margin of appreciation”)

Endelig har prinsippet om konvensjonsstatenes skjønnsmargin (”margin of appreciation”) innvirkning på anvendelsen av konvensjonsbestemmelsene og på hvilke skranker de setter i norsk rett.³⁴ Prinsippet ble første gang formulert i avgjørelsen Handyside mot Storbritannia³⁵ og er sikker rett. Dette innebærer at EMD i enkelte tilfeller betrakter de nasjonale stater som bedre egnet til å foreta skjønnsmessige vurderinger av inngrep på konvensjonens område enn EMD. Domstolens prøvingsintensitet vil derfor være mer tilbakeholden i disse tilfellene.³⁶

 

EMDs praksis viser at skjønnsmarginen varierer med hvilken rettighet det er tale om, karakteren av inngrepet og den aktuelle konteksten.³⁷ Videre vil det være et moment om det foreligger en europeisk konsensus omkring spørsmålet.³⁸ Generelt sett vil prøvingsintensiteten øke proporsjonalt med størrelsen på inngrepet og dets konsekvenser for individet.³⁹ De nevnte momenter vil være sentrale i fastsettelsen av skjønnsmarginen i den konkrete saken. Skjønnsmarginen er særlig relevant der konvensjonen åpner for skjønn som for eksempel når det gjelder adgangen til å gjøre inngrep i retten til privatliv i EMK art. 8.

 

3. DE SENTRALE HENSYN BAK POLITIETS OPPLYSNINGSADGANG

 

3.1 Innledning 

Spørsmålet om politiets adgang til å offentliggjøre personopplysninger under etterforskningen til media, beror hovedsakelig på en avveining av tre hensyn: personvernshensyn, hensynet til kriminalitetsbekjempelsen og tillitshensyn. Hensynene har betydning både for forståelsen, fortolkningen og praktiseringen av den rettslige reguleringen av politiets opplysningsadgang.⁴⁰

 

3.2 Personvernhensyn

Offentliggjøring av personlige opplysninger av hensyn til politiets etterforskning kan stå i konflikt med sentrale personvernhensyn.⁴¹ Personvern er i NOU 2009:1 nærmere presisert som ”vern av personopplysninger, vern av personlig integritet og vern av privatlivets fred”. ⁴² Det er i første rekke personopplysningsvernet som står sentralt ved vurderingen av politiets adgang til å offentliggjøre personopplysninger. Personopplysningsvernet kan defineres som et ”vern av individets rett til å ha innflytelse på bruk og spredning av informasjon om seg selv”.⁴³ Dette kan omformuleres som et prinsipp om rett til å kontroll over egne opplysninger⁴⁴ og er et argument mot at politiet skal ha adgang til å offentliggjøre opplysninger uten samtykke fra den mistenkte. Avgjørende for personopplysningsvernet er om opplysningen kan knyttes til en  enkeltperson.⁴⁵ Vernet omfatter dermed både opplysninger som kan oppfattes å være av privat karakter og opplysninger som man ikke har innvendinger mot at andre blir kjent med. Dette er en viktig nyansering fordi det kan variere fra person til person hvilke opplysninger som ønskes å holdes skjult for andre. Denne variabelen gjør det vanskelig å trekke en absolutt grense for hvilke inngrep politiet kan gjøre i personvernet.

 

Det er et alminnelig personvernsprinsipp at personopplysninger som behandles skal være korrekte.⁴⁶ Prinsippet om opplysningens kvalitet settes særlig under press når personopplysningen inngår i en straffesakskontekst. Tidlig i etterforskningen vil politiets informasjon være beheftet med stor usikkerhet og det er en reell risiko for at politiets mistanke bygger på uriktige opplysninger.⁴⁷ Dette knytter seg til måten politiet innhenter informasjon på. Den som er mistenkt for en straffbar handling har ikke forklaringsplikt overfor politiet.⁴⁸ Politiet er derfor i stor grad henvist til å innhente informasjon gjennom egne undersøkelser og fra tredjemenn. Aktuelle tredjemenn kan være blant annet vitner, fornærmede og andre mistenkte som av ulike grunner bevisst eller ubevisst kan meddele politiet uriktig informasjon om den mistenkte. Spredning av uriktige opplysninger kan være svært skadelig for den mistenkte og vil særlig aktualisere ønsket om kontroll over egne opplysninger. Personvernhensyn taler derfor for klare begrensninger på adgangen til å offentliggjøre usikre opplysninger.

 

På bakgrunn av blant annet kriminalitetsbekjempelseshensynet, jf. pkt. 3.3, kan imidlertid ikke prinsippet om rett til kontroll over egne opplysninger ikke gjennomføres fullt ut. Et sentralt utslag av prinsippet er derfor begrensninger for når opplysninger kan offentliggjøres i strid med den mistenktes ønske. Oppstilte begrensninger gjør det mulig for vedkommende å forutberegne både når hans personvernsinteresser kan settes til side og til hvem opplysningene kan formidles. Dette er omtalt som formålsbestemthetsprinsippet og innebærer i denne sammenheng at personopplysninger kun kan offentliggjøres for ”konkret angitte formål som er saklig begrunnet” i politiets virksomhet.⁴⁹

 

Dersom personopplysninger skal gjøres kjent for andre i strid med den mistenktes ønske, taler prinsippet om kontroll over egne opplysninger også for at offentliggjøringsadgangen begrenses til det som er nødvendig i det konkrete tilfellet. Dette omtales som nødvendighetsprinsippet og innebærer at ”en behandling aldri skal være mer omfattende enn det som er nødvendig ut fra formålet”.⁵⁰ Begrensninger på opplysningsadgangen kan også begrunnes i de konsekvenser koblingen til en straffesak kan få for den mistenkte. Personopplysninger som kobler en konkret person til saken kan i seg selv være belastende. Opplysninger om at en person er eller har vært gjenstand for straffeforfølgning tolkes gjerne av allmennheten som at vedkommende har begått en moralsk forkastelig handling og at vedkommende også i fremtiden kan begå slike handlinger.⁵¹ Dette taler for å begrense offentliggjøringsadgangen både for sikre og usikre opplysninger.

 

Personvernet skal også hindre at vedkommende utsettes for ”kontroll og sosial regulering” i både offentlige og private sammenhenger.⁵² Konsekvensene ved spredning kan blant annet illustreres ved at tredjemann får kjennskap til at den mistenkte er tidligere straffedømt, eller innblandet i en pågående etterforskning, og derfor ikke gir han adgang til et sosialt arrangement eller en stilling han har søkt på. Utlevering av personopplysninger kan også få tilsvarende konsekvenser for andre enn den mistenkte, eksempelvis den nærmeste familie, slekt eller husstandsmedlemmer. Dette omtales gjerne som straffens bebreidelsesvirkninger53 og er også et argument for å begrense politiets opplysningsadgang.

 

3.3 Kriminalitetsbekjempelseshensynet

3.3.1 Innledning

Hensynet til kriminalitetsbekjempelsen står ofte i et motsetningsforhold til personvernshensynet og begrunner at personvernhensynene ikke kan gjelde uavkortet. Med kriminalitetsbekjempelse menes ”en samlebetegnelse på den virksomhet somdrives for å hindre at samfunnet og borgerne utsettes for kriminelle handlinger”.⁵⁴ Dette omfatter oppgavene med å ”forebygge”, ”avdekke og stanse” og ”forfølge straffbare forhold” som primært er tillagt politiet, jf. pl. § 1.

 

3.3.2 Effektivitets- og oppklaringshensyn
Det er særlig effektivitets- og oppklaringshensyn som kan begrunne en viss adgang til å offentliggjøre personopplysninger om etterforskede personer. Hensynene tilsier at politiet på en hensiktsmessig og så effektiv måte som mulig kan løse saker gjennom etterforskning og at etterforskningen kan drives fremover. Typisk vil hensynet nødvendiggjøre at politiet offentliggjør identifiserende personopplysninger som personfoto eller fantomtegninger for å få publikums tips om mistenktes identitet eller lokalisering. Offentliggjøringen kan ivareta effektivitets- og oppklaringshensyn ved at politiet slipper å bruke unødvendig lang tid på å innhente de samme opplysninger, eller at de ikke klarer å innhente opplysningene, med den konsekvens at saken ikke blir oppklart.⁵⁵

 

Effektivitets- og oppklaringshensyn kan videre begrunne en viss offentliggjøringsadgang av personopplysninger for å korrigere de foreliggende straffesaksopplysninger. Siden politiet i stor grad kan være henvist til å innhente opplysninger fra tredjemenn, jf. pkt. 3.2, er det i noen grad nødvendig at politiet har adgang til å offentliggjøre opplysningene for å verifisere dem. Videre vil personvernhensyn begrunne en viss offentliggjøringsadgang for å unngå at uskyldige bli beheftet med belastende opplysninger. En slik situasjon kan foreligge når det verserer uriktige opplysninger om hvem som er mistenkt for en straffbar handling.

 

3.3.3 Hensynet til allmennprevensjon
Videre kan en viss offentliggjøring av personlige opplysninger begrunnes i hensynet til allmennprevensjonen. Allmennprevensjon kan defineres som et ønske om å hindre at andre begår kriminelle handlinger.⁵⁶ De allmennpreventive virkninger av straffeforfølgningen er knyttet til de avskrekkende, vanedannende og holdningsskapende effekter av at allmennheten kan konstatere at straffebud blir håndhevet.⁵⁷ Forutsetningen for å nå de ønskede virkninger er at politiet har anledning til å orientere allmennheten om pågående etterforskning, herunder i noen grad også personopplysninger om den mistenkte. For å oppnå de allmennpreventive virkninger vil det normalt være tilstrekkelig at politiet offentliggjør andre opplysninger som ikke avslører personlig informasjon fra straffesaken. Det kan imidlertid være nødvendig å offentliggjøre personopplysninger for at allmennheten skal forstå at det er likhet for loven, uavhengig av hvilke økonomiske ressurser eller samfunnsposisjon den mistenkte har.58 Dette henger også sammen med kontrollhensynet som behandles i pkt. 3.4.2. Et eksempel er at politiet utleverer personopplysninger om mistenktes yrke for å vise at vedkommende er underlagt den samme intensitet i straffeforfølgningen som andre yrkeskategorier. Dette gjelder særlig når det er tale om offentlig myndighetsutøvelse. Andre eksempler er opplysninger om alder eller stedstilhørighet som viser at dette ikke er en begrunnelse for at man skal kunne unndra seg straffeforfølgning.

 

I andre tilfeller kan allmennprevensjonen også være et argument for at politiet har adgang til å offentliggjøre at noen i nærmiljøet er pågrepet for et lovbrudd. Dette kan gi de aktuelle beboerne i dette miljøet mulighet til å ta sine forhåndsregler og eventuelt hindre at beboerne tar loven i egne hender.

 

3.4 Tillitshensyn

Politiet er avhengig av tillit fra allmennheten for å kunne løse sine oppgaver og for å få anerkjent sitt maktmonopol.⁵⁹ Tillitshensynets kjerne er her at borgerne har tiltro til at politiet ivaretar kriminalitetsbekjempelsesoppgaven og utfører straffesaksbehandlingen på en rettferdig og betryggende måte.

 

Tillitshensyn kan tale for at personopplysninger offentliggjøres for at allmennheten skal ha grunnlag for å utøve kontroll med politiets makt- og metodebruk.60 Politiet har som ledd i kriminalitetsbekjempelsen fullmakter til å anvende til dels svært inngripende tvangsmidler og etterforskningsmidler. For å forklare politiets konkrete handlemåte overfor den mistenkte, enten i intensitet eller mangel på intensitet, kan det være nødvendig at politiet offentliggjør personopplysninger knyttet til den mistenkte. Tilsvarende kan en viss offentliggjøringsadgang bidra til kontroll av at politiets etterforskningsressurser prioriteres riktig.

Idet oppgaven med kriminalitetsbekjempelse er eksklusivt tillagt politiet61må allmennheten også få tilstrekkelig informasjon om kriminalitetsbekjempelsen slik at det kan konstateres at oppgaven utføres på en god måte. Slik kan den sosiale ro og trygghetsfølelse ivaretas. Politiet bør derfor ha en viss anledning til å informere om hvem som er pågrepet og om dette eksempelvis er den antatte personen som skapte
frykt i nærmiljøet.

 

Allmennhetens tillit til at politiet behandler personopplysninger med tilstrekkelig diskresjon kan på den annen side tale for begrensninger i opplysningsadgangen. Tillit er avgjørende for at aktuelle ofre eller vitner samarbeider med politiet og gir de nødvendige opplysninger om lovbruddet. Dersom allmennheten ikke har tillit til at personopplysninger bare offentliggjøres i den grad det er nødvendig for straffesaksbehandlingen, kan dette gå på bekostning av effektivitets- og oppklaringshensyn.62 Dette vil være tilfellet der aktuelle kilder holder personopplysninger tilbake i frykt for at politiet sprer dem videre. Politiet må da bruke unødvendige ressurser på selv å prøve å innhente de samme opplysningene.

 

Gjennomgangen viser at hensynene til dels er kryssende og at det er vektige hensyn som kan tale både for og mot offentliggjøring av personopplysninger. Det er særlig personvernhensynet som taler for begrensninger i offentliggjøringsadgangen, mens hensynet til kriminalitetsbekjempelsen taler for en viss adgang til offentliggjøring. Tillitshensynet kan imidlertid trekke i begge retninger.

 

4. RETTSLIGE RAMMER FOR POLITIETS OPPLYSNINGSADGANG

 

4.1  Innledning
Hjemmelen for politiets opplysningsadgang overfor allmennheten er strpl. § 61c nr. 9. Regelen er en del av en tett sammenvevd regulering av politiets taushetsplikt. Straffeprosesslovens system er at politiet i utgangspunktet har taushetsplikt om personlige opplysninger, jf. strpl. § 61a nr.1. Utlevering kan imidlertid være tillatt dersom unntaksbestemmelser i lov eller gitt i medhold av lov kommer til anvendelse. Straffeprosessloven § 61c nr. 9 er en slik unntaksregel og gir hjemmel offentliggjøring i samsvar med retningslinjene i riksadvokatens rundskriv. 

 

I det følgende vil det kort gjøres rede for reglenes historikk, før hovedregelen om taushetsplikt og unntaksregelen i strpl. § 61c nr. 9 med tilhørende rundskriv behandles. Avslutningsvis behandles spørsmålet politiets offentliggjøringsadgang i tilknytning til EMK. Fremstillingen i dette punktet må betraktes som en innledende øvelse til de mer uttømmende drøftelser i kapittel 5.

 

4.2 Bakteppet for taushetspliktreguleringen
De generelle regler om politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt i straffesaker i §§ 61a-61e ble lovfestet i straffeprosessloven i 1987. Loven kodifiserer reglene om politiets taushetsplikt i påtaleinstruksen kapittel 3.⁶³ Taushetspliktreguleringen i påtaleinstruksen ble bygd opp med utgangspunkt i forvaltningslovens⁶⁴ taushetspliktbestemmelser og undergitt nødvendige tilpasninger til straffesaksarbeidet.⁶⁵ Påtaleinstruksen har ingen selvstendig betydning ved siden av de straffeprosessuelle bestemmelser og vil derfor ikke behandles nærmere.

 

Retningslinjene i gjeldende rundskriv er i stor grad en videreføring av tidligere rundskriv om offentliggjøring av straffesaksinformasjon til allmennheten fra 1932 og 1919.⁶⁶ Ved lovfestingen av taushetspliktreguleringen ble også enkelte av utleveringsformåle i rundskrivet kodifisert i strpl. §§ 61c nr. 2 og 6, og 61b nr. 2.I ny politiregisterlov er hovedregelen om taushetsplikt videreført i § 23 første ledd⁶⁷ og de ulike unntaksbestemmelser er gitt i kapittel 6.

 

4.3 Hovedregelen om taushetsplikt

4.3.1 Innledning
Straffeprosessloven § 61a nr. 1 er den generelle bestemmelsen om politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt i straffesaker, jf. pl. § 24 første ledd. Brudd på taushetspliktregelen er straffesanksjonert i straffeloven § 121.68 Det er derfor av stor betydning å avgjøre hvilke opplysninger som er taushetsbelagte og som derfor må oppfylle de nærmere vilkår gjennom strpl. § 61c nr. 9 for å rettmessig kunne utleveres til allmennheten.

 

Det finnes også taushetspliktbestemmelser i spesiallovgivningen som er av betydning for politiets opplysningsadgang. De viktigste bestemmelser vil i denne sammenheng være strafferegistreringsloven § 869 for registeropplysninger og strpl. § 216i for kommunikasjonskontrollopplysninger. Av plassmessige hensyn vil bestemmelsene ikke behandles og det understrekes at strpl. § 61c nr. 9 kun gir unntak fra ”[t]aushetsplikt etter § 61a” .

 

4.3.2 Nærmere om innholdet i straffeprosessloven § 61a nr. 1
Straffeprosessloven § 61a nr. 1 pålegger samtlige ansatte i politi og påtalemyndigheten taushetsplikt om ”noens personlige forhold”. Bestemmelsen gjelder for personopplysninger politiet ble kjent med i straffesaksbehandlingen, jf. ”i straffesaker”. Det forutsettes i det følgende at opplysningene ble kjent i straffesaksarbeidet.⁷⁰

 

Taushetspliktens objekt er angitt som opplysninger angående ”noens personlige forhold”. Ordlyden viser at opplysningen må gjelde personrelatert informasjon knyttet til fysiske personer, men oppstiller ikke begrensninger knyttet til hvilken personkrets som omfattes.⁷¹ Derfor kan også andre personer enn den mistenkte ha krav på taushet. Forarbeidene fastslår at begrepet skal tolkes vidt og omfatter det som naturlig anses å høre til ”personligheten og privatlivet til”.⁷² Sentralt i denne sammenheng er at opplysninger om en persons tilknytning til en straffesak (klientforholdet) er en personopplysning.⁷³ Videre vil opplysninger om ”fødested, fødselsdato (…) statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted”⁷⁴ og ”slektskaps-, familie- og hjemforhold, fysisk og psykisk helse, karakter (…) utdanning og arbeid” være omfattet.⁷⁵ Endelig er taushetspliktens innhold formulert som en ”plikt til å hindre at andre får tilgang eller kjennskap” til fortrolige personopplysninger. Formuleringen ”andre” sikter til uvedkommende som her er allmennheten.

 

Taushetsplikten er dermed i utgangspunktet til hinder for enhver kommunisering til allmennheten om hvem som er mistenkt eller nærmere opplysninger om den mistenkte.⁷⁶

 

4.4 Straffeprosessloven § 61c nr. 9 med tilhørende rundskriv

 

4.4.1 Straffeprosessloven § 61c nr. 9
Straffeprosessloven § 61c nr. 9 bestemmer at taushetsplikt om ”noens personlige forhold” etter strpl § 61a nr. 1 ikke er til hinder for at”statsadvokaten, politimesteren eller den disse gir fullmakt, gir allmennheten informasjon om straffesaker i samsvar med regler gitt av riksadvokaten”. politirettslig virksomhet. Uttalelser i NOU 2006:4 s. 171 flg. om grensen mellom forebyggende virksomhet og etterforskning er også av interesse.


Som nevnt tidligere har riksadvokaten gitt slike regler i rundskriv nr. 1/ 1981. Reglene hjemler et generelt unntak fra taushetsplikten der det kan være tilstrekkelig at hensynet til allmennhetens informasjonsbehov eller interesser taler for utlevering.⁷⁷ Rundskrivet gir dermed adgang til å offentliggjøre opplysninger også utover det som er begrunnet i politiets etterforskningsbehov, og følgelig emne i denne fremstillingen.⁷⁸ Samlet gjør rundskrivet dermed et betydelig inngrep i personvernet. Denne svekkelse representerer ”et av de mest markante særtrekk ved taushetsplikt- og personlovgivningen for politi og påtalemyndighet”.⁷⁹ Det er derfor betenkelig at riksadvokaten gjennom strpl. § 61c nr. 9 er gitt myndighet til å fastsette unntak fra
lovbestemt taushetsplikt i instruks. Dette kommenteres imidlertid ikke nærmere fordi reglenes demokratiske legitimitet i fremtiden vil sikres ved politiregisterloven.

 

4.4.2 Kort om rundskrivet og ny politiregisterlov § 34

4.4.2.1 Informasjonsadgangen
Retningslinjene for politiets adgang til å offentliggjøre personopplysninger til allmennheten er inntatt i avsnitt IV i rundskrivet under overskriften ”regler om politiets og påtalemyndighetens opplysninger og meddelelser til offentligheten”. Ved vurderingen av politiets opplysningsadgang må samtlige regler ses i sammenheng. Reglene i pkt. IV/3 og IV/4 er imidlertid de mest sentrale retningslinjene og vil behandles nedenfor. Øvrige regler med relevans for problemstillingen trekkes inn i drøftelsen i kapittel 5.

For hvilke formål politiet kan offentliggjøre taushetsbelagte opplysninger er hovedsakelig angitt i rundskrivet pkt. IV/4:

      4. Under hensyntagen til personvern (…) kan det gis (…) opplysninger til massemedia for å
          a. medvirke til saklig og nøktern reportasje og omtale i massemedia om straffeforfølgning og behandlinG av straffesaker, 

          b. korrigere uriktigheter eller usanne rykter og opplysninger som er egnet til å skade omdømmet til noens person (…) eller for å skape nødvendig balanse i en omtale, 

          c. advare mot fare og for å oppklare lovbrudd,
          d. fremme alminnelig lovlydighet.

Tilsvarende bestemmer ny politiregisterlov § 34 nr. 1 at taushetsplikten kan suspenderes når: ”Når dette er nødvendig for å ivareta straffeforfølgningens allmennpreventive virkning, for offentlig kontroll med myndighetsutøvelsen og for å gi saklig og nøktern informasjon om hendelser av allmenn interesse. Det kan også gis opplysninger med det siktemål å bidra til oppklaring av lovbrudd, jf. § 26.”

En sammenlikning av utleveringshjemlene viser at politiregisterloven i hovedsak viderefører rundskrivets retningslinjer. Spørsmålet er imidlertid om politiregisterloven vil innsnevre opplysningsadgangen når den i § 34 nr. 2 kun tillater offentliggjøringer som er nødvendige for å ”forhindre forveksling”, i motsetning til den bredere formålsangivelsen i rundskrivet pkt. IV/4b. Politiregisterutvalget uttalte at offentliggjøringsadgangen for å korrigere uriktigheter og rykter ”bør opprettholdes”, men fant at opplysningsadgangen burde følge av at ingen ”berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig”.⁸⁰ Departementet har ikke kommentert dette nærmere og forutsetter at nærmere regulering av opplysningsadgangen skal skje i forskrift.⁸¹ Spørsmålet står derfor åpent.

 

4.4.2.2 Hovedregelen om anonymitet
Hovedregelen er at personopplysninger som offentliggjøres for å ivareta formålene i pkt. IV/4 ikke skal inneholde ”[n]avn (…) og opplysninger som lett kan røpe identitet”, jf. rundskrivet pkt. IV/3 andre ledd. Formuleringen er uheldig og kan gi inntrykk av at opplysninger som ikke ”lett kan røpe identitet” kan offentliggjøres. Det følger imidlertid av praksis at bestemmelsen skal forstås med samme innhold som anonymiseringsregelen i strpl. § 61b nr. 2.82 Regelen videreføres i politiregisterloven § 34 nr. 2.

 

Spørsmålet er når anonymiseringskravet er oppfylt. Straffeprosessloven § 61b nr. 2 forutsetter at ”behovet for beskyttelse” skal være ivaretatt ved at ”individualiserende kjennetegn utelates”. Ordlyden viser at det ikke skal være mulig for allmennheten å koble opplysningen til en konkret person, verken direkte eller indirekte, jf.
formuleringen ”noens” i strpl. § 61a nr. 1. Praksis knyttet til bestemmelsen viser at det avgjørende er om det på utleveringstidspunktet forelå en ”upåregnelig mulighet for identifikasjon”.⁸³ Dette vil si at det kreves en overveiende sannsynlighet for at opplysningen ikke medfører identifikasjon av den mistenkte. Påtaleinstruksutvalget har understreket at anonymisering kan være ”vanskelig dersom det dreier seg om saker som har fått bred omtale i massemedia”.⁸⁴

 

Hvorvidt anonymiseringskravet er oppfylt beror på en konkret helhetsvurdering. Forarbeider⁸⁵ og rettspraksis⁸⁶ viser at et sentralt momenter er mulighetene for at allmennheten setter opplysningen sammen med annen tilgjengelig informasjon. Videre må politiet se hen til mistenktes nærmiljø og dets gjennomsiktighet og ta i
betraktning at saken senere kan bli gjenstand for offentlighet gjennom tiltalebeslutning87 eller dom88 slik at ytterligere personopplysninger blir kjent. Ved vurderingen av om identifisering er upåregnelig må det også tas hensyn til at mulighetene for identifisering særlig er forsterket gjennom samlingsbasen av opplysninger på internett.

 

4.5 EMK artikkel 8

4.5.1 Innledning
I lys av Norges internasjonale forpliktelser vil spørsmålet om offentliggjøring av personopplysninger i første rekke aktualisere EMK art. 8, jf. mrl. §§ 2 og 3 og strpl. § 4. I det følgende vil det gjøres rede for hvilken betydning bestemmelsen har for politiets opplysningsadgang. 

 

4.5.2 Er offentliggjøring et inngrep i retten til ”private (…) life”?
EMK art. 8 nr. 1 oppstiller et vern om individets ”right to respect for his private (…) life”.⁸⁹ Offentliggjøring av personopplysninger er ikke nevnt i bestemmelsen. EMD har i flere saker slått fast at både lagring og utlevering av personopplysninger er å anse som et inngrep i retten til respekt for ”private (…) life”.⁹⁰ Som eksempel nevnes avgjørelsene Leander mot Sverige⁹¹, Rotaru mot Romania⁹² , Peck mot Storbritannia⁹³ og Amann mot Sveits⁹⁴ . Selv om lagring av personopplysninger ikke er det samme som å bruke opplysningene aktivt ved å offentliggjøre dem, er lagringen av personopplysningen en forutsetning for at politiet kan offentliggjøre den. Endelig fastslo Høyesterett i Rt. 2001 s. 428 at det ikke var tvilsomt at ”innhenting og formidling av opplysninger fra strafferegisteret må anses som inngrep i retten til respekt for privatlivet”.⁹⁵

 

Formuleringen ”private (…) life” er vid og gir ikke nærmere veiledning for hvilke personopplysninger som er vernet mot offentliggjøring. EMD presiserte imidlertid i Amann at en vid fortolkning av ”private (…) life” var i samsvar med Europarådets Convention for the Protection of Individuals with regard to Automatic Processing of
Processing of Personal Data § 2. Opplysninger som vernes av bestemmelsen vil forkortet til SP, verner de samme rettigheter som EMK art. 8. Menneskerettsloven gir også denne forrang for norsk rett. Det antas imidlertid at SP art. 17 ikke gir den mistenkte bedre beskyttelse enn EMK art. 8, jf. NOU 2003:21 s.106 og NOU 2004:6 s. 36. Bestemmelsen behandles derfor ikke nærmere. følgelig være “any information relating to an identified or identifiable individual”.⁹⁶ Det er derfor ikke avgjørende om personopplysningen er sensitiv.⁹⁷ Det er tilstrekkelig og avgjørende at opplysningen gjelder en persons privatliv.⁹⁸ EMD presiserte også i Sciacca mot Italia at beskyttelsen etter EMK art. 8 ikke begrenses av at offentliggjøring skjer som ledd i en straffeforfølgning.⁹⁹

 

4.5.3 Kort om konvensjonens betydning for opplysningsadgangen
Det følger av punktet ovenfor at enhver offentliggjøring av personopplysninger uten samtykke fra den mistenkte er et inngrep i privatlivet. Politiet har imidlertid adgang til å offentliggjøre personopplysninger dersom vilkårene i EMK art. 8 nr. 2 er oppfylte. Spørsmålet er derfor når inngrepet er uforenelig med EMK art. 8.

Begrensningen er begrunnet i personvernhensyn og skal hindre at individet utsettes for vilkårlige overgrep og misbruk fra staten, her i form av konvensjonsstridige offentliggjøringer.¹⁰⁰ Konvensjonens skranker for offentliggjøring av personopplysninger som et ledd i kriminalitetsbekjempelsen drøftes nærmere i kapittel 5.

 

5. NÆRMERE OM OPPLYSNINGSADGANGEN UNDER ETTERFORSKNING

5.1 Problemstillingene
Det vil i dette kapitlet drøftes nærmere hvilke krav som etter gjeldende rett må være oppfylt for at politiet skal kunne gi personopplysninger til pressen. Hovedproblemstillingen vil være når, og i hvilken grad, politiet kan offentliggjøre identitet eller identifiserende personopplysninger.101 Med identifiserende opplysninger forstås opplysninger som er egnet til å avsløre for allmennheten hvilken konkret person som er mistenkt (”koblingsdata”).

 

I og med at politiregisterloven § 34 er ansett som en kodifisering av gjeldende rett, forutsettes det i det følgende at denne opplysningsadgangen også vil være uttrykk for gjeldende rett etter at politiregisterloven er trådt i kraft. Straffeprosessloven § 61c nr. 9 oppstiller ikke vilkår for offentliggjøringsadgangen og henviser kun til de nærmere krav som følger av riksadvokatens retningslinjer. Som det fremgår av pkt. 4.5 aktualiseres imidlertid vernet i EMK art. 8. Artikkelen gir krav av overordnet karakter som må være oppfylt dersom politiets offentliggjøringer skal være konvensjonsforenelig. I det følgende drøftes derfor vilkårene for offentliggjøring av personopplysninger i lys av kravene i EMK art. 8. EMD har i praksis slått fast et generelt prinsipp om at vilkårene for inngrep i art. 8 nr. 2 ”is to be narrowly interpreted”.¹⁰²

 

5.2 Offentliggjøring må være et lovlig inngrep i privatlivet

5.2.1 Lovkravet i EMK
Det første vilkåret for at offentliggjøring av personopplysninger skal tillates er at det skjer ”in accordance with the law”, jf. EMK art. 8 nr. 2. Kravet innebærer at offentliggjøringsadgangen må være hjemlet i nasjonal rett og angi de ytre rammene for når offentliggjøring kan skje.¹⁰³ Praksis fra EMD har slått fast at det ikke bare er formell lov som kan tjene som lovhjemmel, men at unntak krever at hjemmelen er tilstrekkelig presis og tilgjengelig¹⁰⁴ slik at individet kan forutberegne sin rettsstilling.¹⁰⁵

 

5.2.2 Hjemmelsgrunnlagene i nasjonal rett
Som det fremgår av pkt. 4.4 gir rundskrivet de sentrale hjemler for offentliggjøring av personopplysninger. Selv om instruksen har forankring i formell lov gjennom henvisningen i strpl. §61c nr. 9 er det særlig tilgjengelighetskravet som har reist spørsmål om utleveringshjemlene i riksadvokatens rundskriv tilfredsstiller lovkravet. Dette var en sentral begrunnelse for at Norge valgte å forlike saken Elsa Drissi fremmet for EMD mot Norge.106 Lovkravet behandles som nevnt i pkt. 2.2 ikke nærmere og forutsettes derfor oppfylt i de videre drøftelser.

 

Etter de nasjonale regler kan politiet for det første ha adgang til å offentliggjøre identifiserende personopplysninger dersom den mistenkte ”samtykker” til det, jf. strpl. § 61b nr. 1 og ny politiregisterlov § 24 nr. 1. Med samtykke forstås en frivillig viljeserklæring som er avgitt etter ”moden overveielse og med full oversikt over konsekvensene” av at vernet oppgis.¹⁰⁷ Samtykkeregelen er imidlertid av mindre praktisk betydning i denne sammenheng og vil derfor ikke behandles nærmere.

 

Politiet kan også offentliggjøre identifiserende personopplysninger dersom personopplysningen ”er alminnelig kjent” på offentliggjøringstidspunktet, jf. strpl. § 61b nr. 3 og ny politiregisterlov §§ 24 nr. 3 og 34 nr. 2. Straffeprosessloven gir et generelt unntak fra taushetsplikten, der opplysninger om den mistenktes navn, yrke,
alder og bosted kan offentliggjøres dersom lovens vilkår er oppfylt. Loven gir derfor en videre opplysningsadgang enn rundskrivet pkt. IV/3 andre ledd som kun gir adgang til å offentliggjøre navnet dersom det ”allerede må antas velkjent i forbindelse med saken”.

 

Formuleringen ”er alminnelig kjent” viser at opplysningen må bredt kjent i befolkningen på offentliggjøringstidspunktet. Dette vil typisk være tilfelle dersom opplysningen tidligere er publisert i media. Dersom opplysningen har vært kjent på et tidligere tidspunkt er det imidlertid stor sannsynlighet for at den er tilgjengelig på internett. I slike tilfeller kan offentliggjøring skje fordi den ”alminnelig tilgjengelig andre steder”, jf. strpl. § 61b nr. 3 og ny politiregisterlov § 24 nr. 3.

 

Endelig har politiet hjemmel til å offentliggjøre identifiserende personopplysninger dersom det er ”påkrevd ut fra formålet” eller ”nødvendig for å unngå at mistanke kan rettes mot uskyldige”, jf. rundskrivet pkt. IV/3 andre ledd og ny politiregisterlov § 34 nr. 1 og 2. Straffeprosessloven har lovfestet enkelte utleveringsformål og derfor vil også strpl. §§ 61c nr. 2 og 6 aktualisere seg i denne sammenheng. Det nærmere innhold av de regler som er nevnt i dette avsnittet og hvilke formål som kan berettige offentliggjøring behandles i neste punkt.

 

5.3. Offentliggjøringen må være et formålsmessig inngrep i privatlivet

5.3.1 Krav om et saklig formål
Det neste kravet er at politiet må offentliggjøre personopplysningen for et anerkjennelsesverdig formål. Formålskravet innebærer at offentliggjøring kun kan skje for ”konkret angitte formål som er saklig begrunnet” i politiets virksomhet.108 Formålskravet kommer til uttrykk i EMK art. 8 nr. 2 og problemstillingen i det følgende er om formålsangivelsene i strpl. § 61c, rundskrivet pkt. IV/3 andre ledd og ny politiregisterlov §§ 4 og 34 nr. 1 ligger innenfor formålene som konvensjonen tillater.

 

De relevante formål som kan ivaretas ved politiets offentliggjøringer vil særlig være ”public safety”, ”the prevention of disorder or crime” og ”the protection of the rights (…) of others”, jf. EMK art. 8 nr. 2. Ordlyden er svært vidt og taler for at formålene vil dekke de fleste tilfeller der politiet har behov for å offentliggjøre personopplysninger. Dette bekreftes av EMDs praksis som viser at konvensjonsstatene svært sjelden blir dømt for brudd på formålskravet.¹⁰⁹ EMD vil hovedsakelig konstatere at formålet med offentliggjøringen kan være nødvendig i et demokratisk samfunn for ett eller flere formålskrav.¹¹⁰ Prinsippet om at unntaksvilkårene i EMK art. 8 nr. 2 skal tolkes snevert synes derfor ikke å kunne opprettholdes for formålsvilkåret.¹¹¹

 

De nasjonale regler tillater for det første at politiet offentliggjør identifiserende opplysninger ”for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a (…) i forbindelse med etterforskning [og] saksforberedelse…”, jf. strpl. § 61c nr. 2, rundskrivet pkt. IV/4c og ny politiregisterlov § 34 nr. 1 siste setning, jf. § 26. Praktisk viktige tilfeller vil være der politiet offentliggjør identifiserende personopplysninger med ønske om å få tips fra publikum for å identifisere og lokalisere gjerningsmannen for en straffbar handling eller fordi politiet etterlyser vitneutsagn. Utleveringsadgangen er begrunnet i oppklarings- og effektivitetshensyn og ligger klart innenfor konvensjonens angitte formål.

 

For det andre kan politiet tillates å offentliggjøre personopplysninger til allmennheten som er ”nødvendig for å forebygge lovovertredelser” etter strpl. § 61c nr. 6. Bestemmelsen gir en videre offentliggjøringsadgang enn rundskrivet pkt. IV/4c som kun tillater offentliggjøringer for å ”advare mot fare”. Med dette forstås avvergelse av mer konkret fare.112 Utleveringsformålene vil i fremtiden følge av ny politiregisterlov § 27 første og andre ledd. Siktemålet med offentliggjøring av personopplysninger etter disse bestemmelser er å forhindre at allmennheten utsettes for fare eller lovbrudd. Det er derfor ikke tvilsomt at formålsangivelsene både kan bekjempe kriminalitet og ivareta konvensjonsrettighetene til andre borgere, jf. EMK art. 8 nr. 2.

 

For det tredje gir rundskrivet adgang til å offentliggjøre identifiserende opplysninger for å ”korrigere uriktigheter eller usanne rykter og opplysninger som er egnet til å skade omdømmet til noen person (…) eller for å skape nødvendig balanse i en omtale”, jf. pkt. IV/4b. Etter pkt. IV/3 andre ledd kan identifisering også skje ”for å unngå at mistanke kan rettes mot uskyldige”. Dette formålet er i forarbeidene til politiregisterloven ansett for å være et typetilfelle der identifisering er ”nødvendig ut fra formålet”.¹¹³ Offentliggjøringsadgangen for å ”forhindre forveksling” kodifiseres i ny politiregisterlov § 34 nr. 2.¹¹⁴ Offentliggjøring for dette formål er sterkt begrunnet i den mistenktes, eller den feilaktige mistenktes, personvern og det er på det rene at også disse utleveringsformål ligger innenfor EMK art 8 nr. 2.

 

Spørsmålet blir da om adgangen til å offentliggjøre identifiserende opplysninger også omfatter formålene i rundskrivet pkt. IV/4a og d. Etter rundskrivet pkt. IV/3 andre ledd kan identifiserende personopplysninger offentliggjøres dersom det er nødvendig ut fra formålet ”jf. for øvrig pkt. 4b og c”. Formuleringen er uklar og åpner for tolkningstvil om hvorvidt offentliggjøringsadgangen er begrenset til formålene i bokstav b og c. Politiregisterloven viderefører imidlertid opplysningsadgangen etter gjeldende rett i § 34.¹¹⁵ Sammenholdes ordlydene i § 34 nr. 1 og 2 er det klart at identifiserende personopplysninger kan offentliggjøres for samtlige formål dersom det er ”nødvendig for å ivareta” dem. I det følgende legges det derfor til grunn at offentliggjøringsadgangen dekker samtlige formål i rundskrivet pkt. IV/4. Identifiserende personopplysninger kan dermed offentliggjøres ”for å fremme alminnelig lovlydighet”, jf. rundskrivet pkt. IV/4d og ny politiregisterlov § 34 nr. 1. Formålet ivaretar straffeforfølgningens allmennpreventive virkninger og forhindrer at borgerne tar saken i egne hender.¹¹⁶ Høyesterett uttalte i Rt. 1996 s. 551 at formålsangivelsen i EMK art 8 nr. 2 må forstås som at den også omfatter ”forebyggelse av fare for uorden og kriminalitet i sin alminnelighet”.¹¹⁷ Dermed vil også dette formålet være i samsvar med EMK art. 8 nr. 2.

 

Videre vil politiet også ha adgang til å offentliggjøre personopplysninger for å bidra til en ”saklig og nøktern reportasje og omtale” av konkrete straffesaker, jf. rundskrivet pkt. IV/4a og ny politiregisterlov § 34 nr. 1. Utlevering for dette formål gir blant annet allmennheten grunnlag for å føre kontroll med politiets straffesaksarbeid. En slik offentliggjøringsadgang er derfor nødvendig for at politiet kan sikre at de har den
nødvendige tillit hos befolkningen. Videre kan opplysningene bidra til opprettholdelsen av den sosiale ro og ivaretakelsen av allmennprevensjonen fordi allmennheten gjøres kjent med at politiet ivaretar
kriminalitetsbekjempelsesoppgaven.¹¹⁸ Utleveringsformålet kan følgelig begrunnes i flere hensyn og faller innenfor de vidtrekkende formålsangivelsene i EMK art. 8 nr. 2.

En oppsummering viser at alle de nasjonale utleveringsformålene er i overensstemmelse med formålsangivelsene i EMK art. 8 nr. 2.

 

5.3.2 Opplysningen må være formålstjenelig
Det er videre et krav om at den eller de opplysninger som offentliggjøres må være formålsmessige. Dette betyr at opplysningen må være egnet til å realisere formålet ved at den er relevant og tilstrekkelig. Kvalitetskravene kan delvis utledes av EMK og må til dels oppstilles på bakgrunn av personvernhensyn. I ny politiregisterlov vil
kravene følge direkte av § 6. Spørsmålet er i det følgende hvilke begrensninger kvalitetskravene setter på politiets opplysningsadgang.

 

Det følger av EMK art. 8 nr. 2 at offentliggjøringen må være ”necessary in a democratic society”. Ordlyden gir uttrykk for at terskelen for inngrep er høy, men gir lite veiledning utover dette. I Olsson mot Sverige presiserte EMD at nødvendighetskravet innebærer at inngrepet i privatlivet må begrunnes i et tvingende samfunnsbehov (”pressing social need”) og at det er forholdsmessig i det konkrete tilfellet (”and (…) proportionate to the legitime aim pursued”).119 Hvorvidt offentliggjøringen er nødvendig i et demokratisk samfunn må derfor avgjøres på bakgrunn av en konket helhetsvurdering (”in the light of the case as a whole”).120 Praksis fra EMD viser at domstolen i flere tilfeller foretar en samlet vurdering av om de to elementene i nødvendighetskravet er oppfylte.121 For å forenkle fremstillingen behandles imidlertid kravene hver for seg. Forholdsmessighetskravet vil derfor behandles i pkt. 5.4, mens nødvendighetskravet er gjenstand for behandling i det følgende. Nødvendighetskravet er også kommet til uttrykk i strpl. § 61c nr. 6, rundskrivet pkt. IV/3 andre ledd og ny politiregisterlov §§ 4, 7, 27 og 34 nr. 2.

 

Spørsmålet blir da om politiet har et tvingende samfunnsbehov for å gjøre offentliggjøre personopplysningen. Dette betyr at politiet må påvise et generelt behov for å offentliggjøre opplysningen.122 EMD har presisert at dette beror på om politiets begrunnelse for offentliggjøringen er ”relevant and sufficient”.123 Politiet må dermed sannsynliggjøre at offentliggjøringen er et effektivt tiltak for å oppnå formålet og at den i realiteten er et egnet middel til å oppnå formålet.

Offentliggjøring av personopplysninger kan som nevnt i pkt. 5.3.1 ivareta en rekke legitime formål. Det er ikke tvilsomt at politiet har et generelt behov for å offentliggjøre identifiserende personopplysninger for å effektivisere blant annet kriminalitetsbekjempelsen. I et demokratisk samfunn må kriminalitet bekjempes blant
annet for å sikre andres rettigheter og den offentlige trygghet, jf. EMK art. 8 nr. 2. Det er også på det rene at politiet har et generelt behov for å offentliggjøre personopplysninger for ivaretakelsen av de øvrige hensyn.


Det sentrale i denne sammenheng er om den aktuelle opplysning som offentliggjøres er egnet til å realisere formålet.¹²⁴ Dette kan omformuleres til et relevanskrav som innebærer at opplysningen må ha saklig sammenheng med det formål offentliggjøringen begrunnes i og at den er nødvendig for å oppnå det aktuelle
formålet.¹²⁵ EMDs praksis viser det normalt er tilstrekkelig at politiet viser at det foreligger et behov for å offentliggjøre personopplysningen av hensyn til å forhindre kriminalitet eller ivareta andres rettigheter. EMD stiller heller ikke strenge krav til dokumentasjonen av inngrepets effektivitet. Et godt eksempel på dette er S. og Marper mot Storbritannia der EMD verken kunne se at statistikk eller eksempler som var lagt frem av regjerningen kunne bevise at den vellykkede identifisering og straffeforfølgning av lovbrytere ikke kunne vært oppnådd uten permanent lagring av fingeravtrykk og DNA-profiler. EMD uttalte at ”the Court accepts that the extension of the database has nonetheless contributed to the detection and prevention of crime”.¹²⁶

Det følger av forarbeidene til politiregisterloven at relevanskravet også vil ha en selvstendig betydning ved siden av formåls- og nødvendighetskravene og må oppstilles på bakgrunn av personvernhensyn. Departementet uttaler at dersom ”formålet kan oppnås ved å behandle færre eller mindre sensitive opplysninger, vil relevanskravet føre til at politiet må avstå fra å behandle disse opplysningene”.¹²⁷ Selv
om opplysningen har en saklig sammenheng med formålet, ligger begrensningen i at det ikke kan offentliggjøres flere opplysninger enn hva som faktisk kreves for å oppfylle formålet. Kravet innebærer følgelig en begrensning på omfanget av opplysningsadgangen ved at personopplysningen etter omstendighetene kan være irrelevant å offentliggjøre.

På bakgrunn av personvernhensyn må det også oppstilles et krav om at opplysningen er tilstrekkelig for å oppnå formålet. Det følger av politiregisterlovens forarbeider at også dette kravet kommer i tillegg til formåls- og nødvendighetskravene. Tilstrekkelighetskravet innebærer at ”opplysningene må være så fullstendige, det vil si utfyllende og detaljerte, at de ikke gir et misvisende eller uriktig bilde av en person eller en situasjon”.¹²⁸ Kravet kan pålegge politiet en plikt til å offentliggjøre ytterligere opplysninger for å forhindre forveksling eller ubalanse på bakgrunn av opplysningene, og vil derfor stå i en viss motsetning til relevanskravet. Kravet er blant annet delvis kommet til uttrykk i strpl. § 226 tredje ledd som bestemmer at politiet har plikt til å klarlegge både det som taler for og mot den mistenkte.

Kvalitetskravene krever følgelig at det foretas en konkret vurdering av om opplysningen samlet sett er egnet til å oppfylle formålet. Dersom opplysningen ikke er egnet til å realisere formålet vil den være formålsløs og offentliggjøringen vil være i strid med både EMK art. 8 og de nasjonale regler. Spørsmålet er i det følgende
hvilke opplysninger som kan være egnet for å oppnå de ulike formålsangivelsene i nasjonal rett. Hjemmelsgrunnlagene oppstiller ikke begrensninger på hvilke opplysninger som kan offentliggjøres for å oppnå de ulike formålene.

 

Spørsmålet om hvilke personopplysninger som er egnet til å oppklare kriminalitet eller forebygge lovbrudd129 må nødvendigvis avgjøres konkret. Det avgjørende er at allmennheten får nok opplysninger til at de har mulighet til å forstå hvem opplysningen gjelder, både i forhold til hvilken person politiet ønsker opplysninger
om og hvilken person allmennheten bør ta sine forhåndsregler mot. På et generelt plan kan det derfor slås fast at både navn, bilder eller fantomtegninger av den mistenkte, karakteristikker, bosted og yrke kan være personopplysninger som er egnede til å effektivisere disse formål.

 

Av hensyn til allmennprevensjonen¹³⁰ er det avgjørende at opplysningen gir allmennheten grunnlag til å se at det er likhet for loven og at politiet forfølger alle typer kriminelle handlinger. Opplysninger som er egnet til å ivareta dette formålet vil gjerne være opplysninger om yrkestilhørighet, alder, steds- eller
kriminalitetsmiljøtilhørighet (typisk en profilert MC-gjeng). Det må imidlertid kreves at den aktuelle opplysningen viser at det spesielle forholdet ved den mistenkte ikke er et grunnlag for at vedkommende kan unndra seg forfølgning. Eksempelvis vil dette være fordi vedkommende har en spesiell stilling (lege, politi, stortingspolitiker etc.) eller har en svært høy eller lav alder. Det er først da opplysningen kan gi en viss effekt på allmennprevensjonen. De samme opplysninger kan også være egnet til å sikre kontrollhensynet etter rundskrivet pkt. IV/4a. Det er vanskelig å si noe mer konkret om hvilke opplysninger som er egnet til å fylle en ”saklig og nøktern omtale av straffesaker”, jf. rundskrivet pkt. IV/4a, utover at opplysningene må gjenspeile de faktiske forhold i saken.

 

Hvilke opplysninger som er egnet til å sikre den mistenktes eller andre personvern¹³¹ må også avgjøres konkret på bakgrunn av sakens nærmere omstendigheter. Det avgjørende vil være at det offentliggjøres tilstrekkelige opplysninger til at allmennheten forstår at den foreliggende informasjon var uriktig. Det synes i utgangspunktet å være tilstrekkelig å offentliggjøre alder, kjønn, stedstilhørighet eller nasjonalitet. Sakens omstendigheter kan imidlertid være slik at slike opplysninger ikke er tilstrekkelig til å korrigere uriktigheten, og at kun vil være navn eller foto som rent faktisk er egnet til å stanse spekulasjoner eller uriktige mistanker.

 

Oppsummert viser drøftelsen ovenfor at når formålet er å ivareta personvern eller forebygge eller oppklare kriminalitet må formålsmessigheten av opplysningene avgjøres konkret og på bakgrunn av sakens omstendigheter hvilke opplysninger. Hvilke opplysninger som er formålsmessige av hensyn til allmennprevensjon og saklig og nøktern omtale av straffesaker vil imidlertid kunne avgjøres på et mer generelt plan.

 

5.4 Offentliggjøringen må være et forholdsmessig inngrep i privatlivet

 

5.4.1 Innledning
I tillegg til at offentliggjøringen må være formålsmessig, innebærer vilkåret ”necessary in a democratic society” også et krav om at offentliggjøringen må være forholdsmessig sett hen til det formålet som skal ivaretar (”and (…) proportionate to the legitimate aim pursued”), jf. pkt. 5.3.2.

Forholdsmessighetskravet knytter seg til nødvendigheten i det konkrete tilfellet. Kravet innebærer at offentliggjøringen kun vil være nødvendig i et demokratisk samfunn dersom det foreligger et rimelig forhold mellom middelet som brukes og det formål som politiet søker å oppnå (”a fair balance between…”).¹³² Kravet vil innebære en ytterligere begrensning av hvilke personopplysninger det er adgang til å offentliggjøre i den konkrete saken. Vurderingstemaet er følgelig om det formål som søkes oppnådd med offentliggjøringen ”står i et rimelig forhold til de negative virkninger” den har for den mistenktes privatliv.¹³³ Rettspraksis fra EMD viser at det er dette som i praksis er det avgjørende i vilkåret.¹³⁴

Denne interesseavveiningen er også kommet til uttrykk i rundskrivets pkt. IV/4 og dets motiver¹³⁵ og er innfortolket i strpl. § 61c nr. 6.136 Det følger av politiregisterlovens forarbeider at forholdsmessighetskravet inngår som et element i nødvendighetskravene i §§ 5, 7, 27 og 34 nr. 2.¹³⁷

 

5.4.2 Statenes skjønnsmargin¹³⁸
Spørsmålet er her hvilken skjønnmargin som skal legges til grunn for forholdsmessighetsvurderingen av politiets offentliggjøringer av personopplysninger knyttet til etterforskede personer, der offentliggjøring skjer i politiets egeninteresse.

I Peck uttalte EMD at ”in cases concerning the disclosure of personal data the Court has recognised that a margin of appreciation should be left to the competent national authorities in striking a fair balance between the relevant conflicting public and private interests”.¹³⁹ Saken gjaldt politiets offentliggjøring av identifiserende overvåkningsbilder av klagerens selvmordsforsøk, og skjedde følgelig utenfor straffesak. I juridisk teori har Ragna Aarli reist spørsmål ved om dette ”generelle utgangspunktet om vid skjønnsmargin” kan legges til grunn når det er tale om ”å offentliggjøre personopplysninger i straffesaksforfølgning for publikum”.¹⁴⁰ Utgangspunktet er at beskyttelsen av personopplysninger er ”of fundamental importance” og ligger i kjerneområdet av EMK art. 8, jf. S and Marper. ¹⁴¹ Det er særlig i en straffesakskontekst at offentliggjøring av slike opplysninger kan representere et svært inngripende inngrep i privatlivet. Prøvingsintensiteten er derfor høy i slike tilfeller, jf. Handyside.¹⁴² Dette taler for en snevrere skjønnsmargin.

 

Den konkrete vurdering av om offentliggjøringen er nødvendig og forholdsmessig vil heller ikke kreve ”special knowledge”¹⁴³ om det norske samfunnet, slik at EMD skulle være dårlig egnet til å overprøve vurderingen. Også dette er et argument for en snevrere skjønnsmargin. I tillegg må det antas å foreligge en felleseuropeisk praksis med hensyn til å offentliggjøre personopplysninger for de ulike formål som ble behandlet i pkt. 5.2.2. Mangel på grunnlag for å anse inngrep i retten til privatliv ved politiets offentliggjøringer av særnorsk karakter taler også for en snever skjønnsmargin.

 

På den andre siden har EMD slått fast at statene har en vid skjønnsmargin for hvilke konkrete virkemidler som benyttes for å bekjempe kriminalitet eller ivareta andres rettigheter etter konvensjonen. Videre må beslutningen om å offentliggjøre personopplysninger ofte skje hurtig og på bakgrunn av sakens omstendigheter. Dette gjelder særlig i forebyggelsen av lovovertredelser eller for å oppklare straffesaker.
Dette er et argument for en videre skjønnsmargin.¹⁴⁴ Under henvisning til offentliggjøringens inngrep i privatlivet er det imidlertid viktig å sikre at offentliggjøringene ikke skjer vilkårlig.¹⁴⁵ ”[H]ensynet til myndighetsvern” er også fremhevet av Aarli som et argument for å begrense skjønnsmarginen ved inngrep som
skjer som ledd i en konkret etterforskning.¹⁴⁶

 

Det konkluderes derfor med at Norge har en viss skjønnsmargin til å avgjøre om, og eventuelt hvilke, personopplysninger som skal offentliggjøres for å sikre formålene angitt i rundskrivet pkt. IV/4. Norge må imidlertid være forberedt på at forholdsmessigheten av offentliggjøringen i det konkrete tilfellet kan bli gjenstand for en intensiv overprøving fra EMD og underkjent som konvensjonsstridig.

 

5.4.3 Momenter i den konkrete forholdsmessighetsvurderingen

5.4.3.1 Innledning
Problemstillingen er her hvilke momenter som er relevante i vurderingen av om offentliggjøringen er forholdsmessig. I og med at forholdsmessighetsvurderingen er en konkret vurdering knyttet til straffesakens og den mistenktes egenart, er det ikke mulig å ta hensyn til alle momenter som kan være relevante i vurderingen.
Fremstillingen i dette punktet vil derfor knyttes til momenter som generelt kan få betydning i forholdsmessighetsvurderingen, men er ikke uttømmende.

De relevante argumenter utledes av hjemmelsgrunnlagene, praksis og til dels av reelle hensyn.

 

5.4.3.2 Mistankens styrke og fare for nye lovbrudd
Et sentralt moment i forholdsmessighetsvurderingen vil være styrken i mistanken mot den personen som etterforskes eller risikograden for nye lovbrudd. Det ligger i sakens natur at en mistanke vil være usikker. Mistankens kvalitet knytter seg for det første til om den mistenkte representerer en fare for eller har begått et lovbrudd, og videre hvilken rolle den mistenkte faktisk har hatt ved handlingens utførelse. Kravet om at
opplysningen skal kvalitetssikres så langt det er mulig er begrunnet i personvernhensyn og kommer til uttrykk i rundskrivet pkt. IV/5 og IV/7 og ny politiregisterlov § 20.

 

Relevant praksis knytter seg særlig til offentliggjøring for å for forebygge kriminalitet etter strpl. § 61c nr. 6. I Rt. 1994 s. 1632 (Lensmannsaken) hadde en lensmannsbetjent som privatperson kommet i et krangel på en pub og utlevert taushetsbelagte opplysninger etter strpl. § 61c nr. 6. Høyesterett uttalte at det måtte kreves ”… visse objektive skranker” for suspensjon av taushetsplikt etter strpl. § 61a nr. 1. På bakgrunn av personvernhensynene som ligger bak taushetsplikten fant Høyesterett at unntaksbestemmelsen ”bare kommer til anvendelse når det er en viss nødvendighet eller forholdsmessighet i å gi ut ellers taushetsbelagte opplysninger med sikte på å forhindre lovbrudd”. Derfor måtte det blant annet foreligge en ”rimelig grunn til å frykte lovbrudd”.¹⁴⁷ Kravet om objektive holdepunkter referer seg til ytre, foreliggende omstendigheter og sikrer at forholdsmessighetsvurderingen blir etterprøvbar. Slik avskjæres offentliggjøring basert på subjektive oppfatninger.¹⁴⁸ Spørsmålet blir da hvilke momenter som kan gi grunnlag for å frykte nye lovbrudd.

 

Strafferegistreringssaken, Rt. 2001 s. 428, gjaldt spørsmålet om formidling av opplysninger fra straffesaksregisteret om en jobbsøker var i strid med taushetsplikten etter strafferegistreringsloven § 8. Alternativet ”for å forebygge (…) lovovertredelser” i strafferegistreringsloven § 7 andre ledd sikter etter Høyesteretts syn til ”tilfeller hvor faren for nye straffbare handlinger er konkret begrunnet i vedkommendes ”opptreden eller virksomhet””. Det må derfor kreves en ”overhengende og konkret begrunnet fare” for at det skal være nødvendig og forholdsmessig å tilsidesette taushetsplikten. Ordlyden i strafferegisterloven § 7 andre ledd og strpl. § 61c nr. 6 og er sammenfallende og uttalelsene er derfor relevante i denne sammenheng. Ved
vurderingen av om taushetsplikten var brutt uttalte Høyesterett at de tidligere idømte straffedommer lå ”så langt tilbake i tid” (15 og 20 år) at lovens sannsynlighetskrav ikke var oppfylt.¹⁴⁹ Avgjørelsen viser at både tidligere straffedommer og sakenes alder kan være relevante argumenter i sannsynlighetsvurderingen for nye lovbrudd.

 

Videre vil sannsynlighetsvurderingen påvirkes av hva den mistenkte tidligere har vært dømt for. Det må kreves en rimelig og saklig sammenheng mellom de tidligere straffedommer og det lovbruddet politiet ønsker å forebygge. Det er først ved en slik sammenheng at kravet om ”rimelig grunn”, jf. Lensmannsaken, vil være oppfylt. Det er på det rene at gjengangerfaren er større dersom den mistenkte er involvert i eksempelvis narkotika- eller helerikriminalitet i motsetning til drap. Videre vil også alvorlighetsgraden av det aktuelle lovbrudd vedkommende mistenkes for å begå ha innvirkning på forholdsmessighetsvurderingen. Jo mer alvorlig det potensielle lovbruddet kan betegnes, jo lavere må terskelen for å offentliggjøre opplysningen være.

 

Dersom politiet ønsker å offentliggjøre personopplysninger for andre formål enn å forebygge lovbrudd, eksempelvis for å innhente opplysninger i etterforskningen etter strpl. § 61c nr. 2, rundskrivet pkt. IV/4c og ny politiregisterlov §§ 26 og § 34 nr. 1, taler personvernhensynene bak taushetsplikten sterkt i retning av at objektivitetskravet som ble formulert i Lensmannsaken også må legges til grunn i disse tilfeller. Et slikt standpunkt har støtte både i politiregisterlovens forarbeider og teori.¹⁵⁰ De momenter som er relevante i sannsynlighetsvurderingen for nye lovbrudd vil dermed også være relevant i vurderingen av mistankens styrke for at vedkommende har begått handlingen.

 

5.4.3.3 Fare for forveksling
Praksis viser videre at graden av forvekslingsfare er et relevant argument når offentliggjøring skjer for å sikre personvernet til andre enn den som faktisk er mistenkt, jf. rundskrivet pkt. IV/4b, IV/3 andre ledd og ny politiregisterlov § 34 nr. 1.

Stuersaken kan illustrere dette.¹⁵¹ Saken gjaldt tiltale av en statsadvokat for krenkelse av taushetsplikten. Statsadvokaten hadde utlevert en fotomappe med 17 spaningsbilder til VG som skulle anvendes som illustrasjon ved omtale av en narkotikasak. VG trykte usladdede bilder av de to tiltalte hentet fra fotomappen.¹⁵² Saken fikk betydelig omtale i media og flertallet uttalte at identifiseringen var ”medvirkende til at mistanke ikke ble rettet mot uskyldige stuere på Fornebu”. Aarli uttaler i juridisk teori at dette bidro til frifinnelse av brudd på taushetsplikt, men at forvekslingssaken i denne sak var ”så upresis at den neppe kunne være spesielt belastende for dem som ble rammet. Det må stilles krav om en mer spesifikk og presis fare for forveksling, før suspensjon av taushetsplikt kan være tillatt”.¹⁵³ Det kan derfor ikke være tilstrekkelig at vedkommende mer tilfeldig passer inn i en beskrivelse av en mistenkt og finner det ubehagelig. Dette kan typisk være tilfelle dersom opplysninger er offentliggjort med hjemmel i strpl. § 61c nr. 2 og 6.

 

5.4.3.4 Forbrytelsens karakter og alvorlighet
Praksis viser at forbrytelsens art av det lovbruddet som individet mistenkes er relevant i forholdsmessighetsvurderingen. Strafferammen for det aktuelle lovbrudd vil gi et utgangspunkt for å vurdere lovbruddets alvorlighet. I forlengelsen av mistankens styrke vil forbrytelsens karakter påvirke forholdsmessighetsvurderingen. Dersom det foreligger objektive holdepunkter for mistanke om grove lovbrudd kan dette senke kravene til hvor sikker politiet må være.¹⁵⁴ I forbindelse med en sedelighetssak¹⁵⁵
uttalte riksadvokaten i en klagesak i brev av 17. juni 2003 at det ikke er ”helt ualminnelig ved opprulling av sedelighetssaker at selve etterforskningen og det at den blir kjent, bidrar til at vitner tar kontakt med politiet og gir informasjon om andre overgrep enn de politiet alt har fått kjennskap til. (…) Mistankens art tilsa at det ikke var en fjern mulighet for at det kunne være flere tilfeller enn de politiet etterforsket.” Uttalelsen var avgitt i forbindelse med at opplysninger en lensmann hadde gitt til pressen ledet til identifikasjon. Mistanke om grove forbrytelser kan derfor berettige at personvernet settes til side for å oppklare saken.

 

Hensynet til forbrytelsens art kan også påvirke forholdsmessighetsvurderingen i motsatt retning. I praksis er dette først og fremst dokumentert der mediene har identifisert den mistenkte. Mediene er ikke bundet av taushetsplikt, og har dermed i utgangspunktet en langt friere opplysningsadgang enn politiet. De ytre grensene for hva mediene kan offentliggjøre må imidlertid også være relevante når politiets opplysningsadgang skal bestemmes. Dette innebærer at uttalelser både fra EMD og Høyesterett kan være relevante når forholdsmessigheten av offentliggjøring av personopplysninger i politiets interesse skal vurderes.

Avgjørelsen Rt. 2005 s.1677 (Fædrelandsvennen) gjaldt samme saksforhold som A mot Norge.¹⁵⁶ Ved spørsmål om rettmessigheten av pressens feilaktige identifisering av klageren som mistenkt uttalte mindretallet (dissens 3-2) at ”i dette konkrete tilfellet, og i alvorlige straffesaker (…) generelt, gjør det seg (…) gjeldende personvernhensyn som med styrke taler for at identiteten til enkeltmennesker som involveres i etterforskningen vernes. Det vises i denne sammenheng også til uskyldspresumpsjonen i EMK art. 6 nr. 2”. Mindretallets uttalelser er i samsvar med domsresultatet saken fikk i EMD og øvrig praksis. Sitatet viser at dersom mistanken gjelder grove og opprivende lovbrudd kan det foreligge et særlig behov for vern mot offentliggjøring. Begrunnelsen er at lovbruddet kan vekke harme og avsky blant allmennheten og representere en risiko for både privat håndhevelse og sosial utestengelse. Saken gjaldt seksuelle overgrep og etterfølgende drap av to små jenter som er et godt eksempel på opprivende saker. EMD karakteriserte forbrytelsen som ”aggravated crimes of a particularly reprehensible and also sensitive (…) character”.¹⁵⁷ Mindretallet uttalte videre at ”[f]or A spesielt, med hans bakgrunn som tidligere draps- og sikringsdømt, var behovet for slikt vern sterkt”. Det kan derfor foreligge særlige omstendigheter tilknyttet den mistenkte som taler for et ekstra stort vern mot identifisering.¹⁵⁸ Samlet taler dette for at øvrige omstendigheter i saken må være svært tungtveiende dersom offentliggjøring av identitet skal anses forholdsmessig ved grove forbrytelser.

 

5.4.3.5 Konsekvenser for privatlivet
Med hvilken styrke offentliggjøringen griper inn i privatlivet må vurderes med utgangspunkt i at identifisering som mistenkt i en straffesak i sin alminnelighet kan være belastende.¹⁵⁹ I Peck uttalte EMD at det kunne oppfattes som særlig belastende for klageren at han ble ”recogniced by certain members of his family and by his friends, neighbours and colleagues”.¹⁶⁰ I juridisk teori har Aarli uttalt at det var ”kvantiteten (…) på mottakerne” som var et selvstendig moment i forholdsmessighetsvurderingen.¹⁶¹ Selv om avgjørelsen ikke gjaldt identifisering i straffesak, viser den at det kan være svært belastende for den mistenkte å identifiseres
som mistenkt overfor allmennheten.

 

Spørsmålet blir da om kvantiteten på mottakerne er relevant i forholdsmessighetsvurderingen. Hensynet til familien ble ikke vektlagt i Peck.¹⁶² Når det er tale om å identifisere et familiemedlem som mistenkt i en straffesakskontekst, kan dette imidlertid få konsekvenser for familiemedlemmenes rett til privatliv, jf. EMK art. 8. EMD har slått fast at artikkelen også verner ”the right to establish and develop relationships with other human beings and the outside world”, jf. S. og Marper.¹⁶³ Denne rettigheten kan settes under press dersom det blir kjent at familiefaren eller ektemannen er mistenkt for en straffbar handling. På bakgrunn av straffens bebreidelsesvirkninger164 kan øvrige familiemedlemmer utsettes for sosial regulering og kontroll fra omgivelsene fordi de kan betraktes for å være av ”samme ulla”.¹⁶⁵ Denne risikoen kan øke proporsjonalt med forbrytelsens karakter. Personvernhensyn taler derfor med tyngde for at hensynet til mistenktes familie er et relevant argument som kan heve terskelen for å anse offentliggjøringen som forholdsmessig.

 

Videre kan det utledes av praksis at mulige konsekvenser for liv eller helse er et relevant moment i forholdsmessighetsvurderingen. I Doorson mot Nederland¹⁶⁶ åpnet EMD for at anonym vitneførsel etter EMK art. 6 nr. 3d kunne tillates dersom det var fare for alvorlige krenkelser på liv, helse eller frihet på vitnet eller vitnets familie eller nærstående. Staten har også en plikt etter EMK art. 1 til å sikre retten til liv og hindre umenneskelig behandling, jf. EMK art. 2 og 3. Overført til denne problemstillingen må det derfor vurderes om offentliggjøring av identifiserende personopplysninger medfører risiko for represalier mot den mistenkte, hans familie eller nærstående. Det vil da være ”forbrytelsens alvor og realismen i den” som står sentralt i vurderingen.¹⁶⁷ Dersom slike omstendigheter foreligger taler de for at terskelen for å anse offentliggjøring forholdsmessig er svært høy.

Offentliggjøring av identifiserende personopplysninger kan også få konsekvenser for privatlivet i et mer langsiktig perspektiv. Når identifiserende personopplysninger utleveres til pressen vil opplysningen lagres på internett og være tilgjengelig for enhver og til enhver tid. Politiet vil derfor ha lagt til rette for at andre kan bruke opplysningen til ethvert formål. Den mistenkte vil ikke ha noen kontroll med spredningen av opplysningen hvilket kan føles svært belastende og gjøre et sterkt inngrep i retten til privatliv, jf. EMK art. 8 nr. 1.¹⁶⁸ Dette kan gå over i konsekvenser ved rehabiliteringshensyn som er fremhevet som et relevant argument i A mot Norge EMD fant identifiseringen av klageren særlig inngripende fordi den hadde skjedd ”in a phase of rehabilitation and social reintegration” idet han, etter å ha fullført en fengselsstraff for en tidligere forbrytelse, hadde fått fast bolig og lønnet arbeid.¹⁶⁹ Avgjørelsen viser at mistenktes historikk og dagens situasjon kan heve terskelen for å anse offentliggjøring av identifiserende personopplysninger forholdsmessig.

 

5.4.3.6 Mistenktes alder
I S. og Marper170 gir EMD uttrykk for at mistenktes (unge) alder er relevant. Domstolen uttalte at ”the retention of the unconvicted persons' data may be especially harmful in the case of minors such as the first applicant, given their special situation and the importance of their development and integration in society”. Saken gjaldt lagring av fingeravtrykk og DNA-profiler og skiller seg dermed fra oppgavens problemstilling. Saksforholdet var også spesielt fordi klageren kun var 11 år da han ble registrert. Dommen viser likevel at EMD legger vekt på mulige skadevirkninger for unge lovbrytere ved behandling av personopplysninger. Formålsbetraktninger må lede til at alder og rehabiliterings- og integreringshensyn også vil være relevant for
unge lovbrytere som er eldre enn klageren i nevnte sak. Offentliggjøring av personopplysninger som kan identifisere unge personer i en straffesakskontekst kan få store konsekvenser for den enkeltes privatliv. Konsekvensene kan knytte seg til blant annet bebreidelsesvirkninger, herunder faren for sosial utstøtelse, dårligere arbeidsmuligheter og manglende tillit til vedkommende dersom tredjemenn er kjent med personens kriminelle fortid. Dette vil falle inn under den mistenktes muligheter til ”development and integration in society”. Dette taler for at terskelen for at offentliggjøre identifiserende personopplysninger om unge lovbrytere er høy.

 

Aldersmomentet har også vært fremhevet som relevant i teorien som en begrensning av offentliggjøringsadgangen fordi unge lovbrytere kan være i startfasen av en kriminell karriere og at det kan gi status i gjengmiljøet at vedkommende er omtalt og kan identifiseres i media for sine handlinger.¹⁷¹ Alderen kan også ha betydning for hvor alvorlig forbrytelsen kan anses, jf. pkt. 5.4.3.4.

 

5.4.3.7 Opplysningens sensitivitet
Offentliggjøringens grad av inngrep i privatlivet vil også påvirkes av opplysningens sensitivitet og dette er et moment i forholdsmessighetsvurderingen. Opplysninger om at man er mistenkt i en straffesak er som nevnt i seg selv en sensitiv personopplysning.¹⁷² EMD har imidlertid oppstilt ytterligere sensitivitetsterskler.

Det følger av Z mot Finland at medisinske opplysninger har et særlig vern mot offentliggjøring.¹⁷³ Klageren hadde her fått offentliggjort sine opplysninger om HIV-smitte. EMD klassifiserte opplysningene som særlig belastende og sterkt stigmatiserende. Saken har begrenset prejudikatsverdi fordi opplysningene gjaldt
”ekstremt belastende helseinformasjon” og at Z kun hadde en perifer stilling i saken.¹⁷⁴ Avgjørelsen illustrerer likevel at forholdsmessighetsvurderingen påvirkes av hvilken type personopplysning som offentliggjøres. Opplysninger om eksempelvis smittsomme sykdommer eller sinnssykdom er opplysninger som kan oppfattes som
særlig private og sårbare opplysninger for den de knytter seg til. I samsvar med prinsippet om kontroll over egne opplysninger er vil sensitive opplysninger derfor være undergitt et særlig vern i ny politiregisterlov § 7. Loven forutsetter at opplysninger om blant annet ”nasjonal eller etnisk bakgrunn” og ”opplysninger om
helsemessige eller seksuelle forhold” kun kan offentliggjøres når det er ”strengt nødvendig ut fra formålet”. Et eksempel kan være at offentliggjøring av en persons sykdomsopplysninger anses forholdsmessig fordi det i det konkrete tilfellet er det eneste tilstrekkelige tiltaket å forebygge lovovertredelser og advare andre mot fare av
en kvalifisert alvorlighetsgrad, jf. strpl § 61c nr. 6 og pkt. 5.4.4.7. Det er derfor en høy terskel for at offentliggjøring av slike opplysninger er forholdsmessig.

 

5.4.3.8 Lempeligere alternativer?
Praksis viser videre at det må vurderes om formålet kan nås med lempeligere midler. I Peck ble det konstatert krenkelse av EMK art. 8 fordi ”the Council had other options available to it to allow to achieve the same objectives” som var mindre inngripende overfor Peck.¹⁷⁵ Tilsvarende uttalte Høyesterett i Lensmannssaken at det ved forholdsmessighetsvurderingen etter strpl. § 61c nr. 6 ”må avveies om lovbruddet kan
avverges på annen måte”.¹⁷⁶

Uttalelsene viser at politiet eksempelvis må undersøke om det er mulig å forebygge fare for lovbrudd ved å kun informere en avgrenset krets av personer fremfor å identifisere den mistenkte i riksdekkende media. Inngrepet vil derfor normalt ikke være forholdsmessig dersom andre tilgjengelige virkemidler er egnet til å realisere
samme formål. Av praktiske hensyn må det imidlertid ikke stilles for strenge krav til denne vurderingen, fordi det kan svekke politiets mulighet til å bekjempe alvorlig kriminalitet dersom politiets handlingsrom til å vurdere offentliggjøring som et virkemiddel blir for snevert.

Et eksempel på dette er den tidligere nevnte sedelighetssaken fra Indre Finnmark tingrett der opplysninger om at den mistenkte var lærer og fritidsleder ledet til identifikasjon.¹⁷⁷ Som nevnt i pkt. 5.4.3.4 fremhevet riksadvokaten at effektivitets- og oppklaringshensyn særlig kunne berettige unntak fra taushetsplikt i slike saker selv om det medførte fare for å røpe den mistenktes identitet. Under henvisning til lensmannens ansvar for å ”trenge til bunns i saken” uttalte riksadvokaten at det ”[i] slike tilfeller er (…) en vanskelig kunst å balansere mellom taushetsplikt og ytringsfrihet”. Riksadvokaten konkluderte med at taushetsplikten ikke var brutt, og at det av hensyn til politiets oppgaver ikke kunne være riktig å foreta en finmasket vurdering på dette punktet. Uttalelsen illustrerer derfor at politiet er tilkjent et visst handlingsrom i vurderingen av om offentliggjøring er forholdsmessig i det konkrete tilfellet.


5.4.3.9 Offentlig person?
Praksis fra EMD og Høyesterett viser at det i ærekrenkelsesretten er et sikkert utgangspunkt at offentlige personer, personer som selv har søkt offentlighetens lys har mindre vern mot å bli identifisert av pressen i forbindelse med straffesaker.178 Det siste spørsmålet er derfor om mistenktes status som offentlig person påvirker forholdsmessighetsvurdering av politiets offentliggjøringer. Forutsetningen for politiets offentliggjøringsadgang av identifiserende opplysninger er at det kan begrunnes i etatens oppgaver, slik de er nedfelt i pl. § 2. Som nevnt tidligere kan det være et behov for at politiet i noen grad offentliggjør opplysninger for å ivareta hensynet til allmennprevensjonen og kontrollhensyn ved at også offentlige personer er underlagt straffeforfølgning på lik linje med øvrige borgere. Utover denne adgangen kan jeg imidlertid ikke finne støtte i rettskilder for at politiet har adgang til å offentliggjøre flere opplysninger om den mistenkte fordi den er en offentlig person, enn offentliggjøringsadgangen for andre mistenkte.

 

5.4.3.10 Oppsummering
Som fremstillingen har vist er det en rekke momenter som kan være relevante og påvirke hverandre i den konkrete forholdsmessighetsvurderingen. Ettersom det er en helhetsvurdering vil samtlige omstendigheter i den foreliggende sak kunne påvirke forholdsmessigheten, også de som i utgangspunktet synes utenforliggende.¹⁷⁹ Av hensyn til politiets muligheter til å utføre en effektiv og hensiktsmessig kriminalitetsbekjempelse, kan det imidlertid ikke stilles for strenge krav til at politiet skal foreta inngående undersøkelser for å innhente enhver opplysning som kan tenkes å påvirke forholdsmessigheten.¹⁸⁰

 

5.5 Vilkår knyttet til formidlingssituasjonen
Dersom politiet har adgang til å offentliggjøre personopplysninger, jf. pkt. 5.2 – 5.4, må opplysningen offentliggjøres i samsvar med EMK art. 6 nr. 2 og rundskrivet pkt. IV/3 første ledd som setter krav til selve formidlingssituasjonen. Spørsmålet blir da hvilken betydning disse reglene får for politiets offentliggjøringer.

 

Det følger av EMK art. 6 nr. 2 at ”Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law”.¹⁸¹ Bestemmelsen gir uttrykk for det grunnleggende rettsstatsprinsippet om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist og er sterkt begrunnet i personvernhensyn. Etter ordlyden kommer uskyldpresumpsjonen til anvendelse når en person er siktet (”charged”) av politiet for en straffbar handling. I praksis har EMD imidlertid tolket bestemmelsen utvidende, slik at den også kommer til anvendelse på ”ikkeprosessuelle forhold”.¹⁸² Bestemmelsen kommer dermed til anvendelse under hele etterforskningen og verner også den som er mistenkt, men ikke siktet for handlingen. Videre har EMD presisert at uskyldspresumpsjonen innebærer at politiet må avstå fra uttalelser som innebærer ”a declaration of the applicant´s guilt”.¹⁸³ EMDs praksis viser at det avgjørende er om opplysningen oppfattes som en skyldkonstatering av den alminnelige mottaker (”an ordinary reader”).¹⁸⁴ EMD har imidlertid fastslått at uskyldspresumpsjonen ikke er til hinder for at politiet kan uttale at ”etterforskningen har etablert mistankegrunnlag” og at den mistenkte er varetektsfengslet inntil skyldspørsmålet er avgjort av retten.¹⁸⁵ Dette er en viktig presisering fordi ytringer om skyld er irreversible og vil bli hengende igjen ved den mistenkte selv om vedkommende etterforskes ut av saken eller frifinnes.¹⁸⁶

 

Tilsvarende følger det av rundskrivet pkt. IV/3 første ledd at offentliggjøringer av personopplysninger overfor allmennheten skal skje ”strengt refererende” og gis i ”nøktern form uten vurderende kommentarer”. Retningslinjens ordlyd oppstiller krav om at det kun er korrekt og saklig faktaopplysninger som kan offentliggjøres for det aktuelle formålet. Følgelig kan verdivurderinger av bevis eller den mistenkte ikke kan skje. Riksadvokatens klagesaksbehandling viser at retningslinjen, i samsvar EMK art. 6 nr. 2, er til hinder prosedering gjennom media. Dette omfatter både forhåndsprosedering¹⁸⁷ og fortsatt prosedering etter eksempelvis et fengslingsmøte¹⁸⁸.

 

Samlet viser reglene at dersom politiet eksempelvis offentliggjør personopplysninger for å innhente publikums tips, jf. strpl. § 61c nr. 2 og rundskrivet pkt. IV/4c, kan de uttale at mistanke foreligger og at de derfor ønsker ytterligere opplysninger for å supplere eller korrigere de foreliggende opplysninger. Uttalelser om mistankes styrke eller hvordan bevisene trekker i retning av den mistenktes skyld vil imidlertid være i strid med de nevnte regler.

 

5.6 Oppsummering av gjeldende rett

Fremstillingen har vist at rundskrivets retningslinjer og den nye politiregisterloven legger opp til en bred vurdering hensynene knyttet til personvern, ytringsfrihet og kriminalitetsbekjempelse. I den konkrete anvendelse av regelverket er det imidlertid EMK og praksis tilknyttet konvensjonen som i praksis gir de mest konkrete føringer for politiets opplysningsadgang overfor allmennheten.

Det er et gjennomgående trekk ved reguleringen at de vurderinger som må foretas ved spørsmål om offentliggjøring av identifiserende personopplysninger er rettmessig, er svært skjønnspregede og knyttet til den konkret mistenkte og straffesaken. Det er derfor ikke mulig å avgjøre på generelt grunnlag om offentliggjøring kan være berettiget.

Rekkevidden av politiets offentliggjøringsadgang for identifiserende personopplysninger vil i særlig grad bestemmes av for hvilket formål offentliggjøringen skjer og hvilke opplysninger som utleveres for å tilgodese det aktuelle formålet.189 Det er særlig offentliggjøring for å oppklare lovbrudd at politiet har en vid adgang til å offentliggjøre taushetsbelagte personopplysninger, jf. strpl. § 61c nr. 2 og rundskrivet pkt. IV/4c. Dette er naturlig idet opplysningene i slike tilfeller offentliggjøres for det formålet de ble innhentet for.

Når opplysninger offentliggjøres for et annet formål enn det opplysningen ble innhentet for er offentliggjøringsadgangen snevrere. Politiet vil likevel ha en forholdsvis vid offentliggjøringsadgang for å forebygge lovbrudd og ivareta personvern, jf. strpl. § 61c nr. 6, rundskrivet pkt. IV/4b og c. Dette er naturlig idet offentliggjøring for disse formål ivaretar andres rettigheter etter EMK.

Offentliggjøringsadgangen er imidlertid vesentlig snevrere når offentliggjøringen er begrunnet i politiets behov for tillit i befolkningen og ivaretakelsen av allmennprevensjonen. Dette gjelder både i omfang og hvilke opplysninger som kan offentliggjøres for å oppnå disse formål.

 

6. AVSLUTTENDE KOMMENTARER

Det er ikke tvilsomt at politiet har et reelt og legitimt behov for i noen grad å offentliggjøre personopplysninger for allmennheten. De nærmere vurderinger av om offentliggjøring kan skje i det konkrete tilfellet kan imidlertid være vanskelig. Utfordringen knytter seg til at det er viktige interesser knyttet til samfunnshensyn og
personvernhensyn som står mot hverandre. Regelverket synes imidlertid i utgangspunktet å gi rom for en god balanse mellom personvernhensyn, tillitshensyn og hensyn til kriminalitetsbekjempelsen.

 

Tidligere drøftelser viser at formålskravet, nødvendighetskravet og herunder forholdsmessighetskravet, samt enkelte bestemmelser knyttet til opplysningens kvalitet og sensitivitet, vil følge direkte av politiregisterloven. Departementet har forutsatt at den nærmere regulering av opplysningsadgangen skal skje i forskrift.190
Det er derfor interessant å knytte noen bemerkninger til hvilket innhold forskriften bør ha.

Det er på det rene at regelverket må være bredt utformet, slik at det er anvendelige på de vidt ulike situasjoner der politiet kan ha behov å offentliggjøre personopplysninger. Den skjønnsmessige opplysningsadgangen representerer imidlertid en synbar risiko for at reglene kan praktiseres ulikt ved de enkelte politienheter og av de tjenestemenn som har fullmakter til å uttale seg til media. Ulikheten kan referere seg både til terskelen for å offentliggjøre personopplysninger, i hvilke saker opplysninger offentliggjøres og hvilke konkrete opplysninger som offentliggjøres for de ulike formål. Det kan derfor fremstå som noe tilfeldig for den mistenkte i hvilken grad hans opplysninger blir offentliggjort. Dette kan klart være uheldig for personvernet. Det bør derfor konkretiseres i forskriften hvilke momenter som kan vektlegges i forholdsmessighetsvurderingen av om utlevering er nødvendig og forholdsmessig. Hensynet til personvernhensyn, og den belastning det kan være for den mistenkte og hans familie at han blir identifisert i en straffesak, tilsier også at det gis hjemmel i forskriften for å offentliggjøre personopplysninger for å korrigere uriktigheter og usanne rykter, slik det fremgår av gjeldende rundskriv pkt. IV/4b.

 

Det nærmere innholdet i formålsangivelsen ”saklig og nøktern informasjon om hendelser av allmenn interesse” i politiregisterloven § 34 nr. 1 bør også presiseres når det er tale om å offentliggjøre identifiserende opplysninger. Dette må særlig ses i sammenheng med den teknologiske utvikling som gir enhver muligheten til å
sammenstille informasjon på internett og muligheten til å publisere sine ytringer i blant annet straffesaker. Samlet gir dette allmennheten store muligheter for å identifisere den mistenkte på grunnlag av svært få personopplysninger. Et meget godt eksempel på dette er siktelsen av en TV-profil i mai 2011 for voldtekt, som senere ble frafalt. Samme dag som saken ble kjent i media ble en mulig gjerningsmann identifisert av en privatperson gjennom sosiale medier. Det er ikke tvilsomt at disse forhold kan være uheldig ut fra et personvernperspektiv.

 

De punkter som ovenfor er foreslått nedfelt i forskriften kan gi et mer oversiktlig regelverk av offentliggjøringsadgangen til media. Slik vil forutberegneligheten for den mistenkte og øvrige som har krav på taushetsplikt øke, i samsvar lovkravet i EMK art. 8 nr. 2.¹⁹¹ Samtidig vil polititjenestemennene få bedre retningslinjer for å vurdere om det foreligger en offentliggjøringsadgang i det konkrete tilfellet og sikre en mer ensartet utleveringspraksis i de ulike politidistrikt. Dette kan også medvirke til at det blir lettere å konstatere brudd på taushetsplikten etter strpl. § 121. I lys av medias gjentatte kritikk av det skjeve forholdet mellom antall anmeldelser over antall brudd på taushetsplikten og positive påtaleavgjørelser av riksadvokaten og Spesialenheten for politisaker, kan dette derfor styrke tilliten til politiet og etatens behandling av personopplysninger. Tillit er som nevnt i pkt. 3.4 en grunnleggende forutsetning for effektiviteten og anerkjennelsen av politiets kriminalitetsbekjempelse.

 



 

Noter

1 Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven), heretter 
strpl.
2 Lov 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politi og påtalemyndigheten 
(politiregisterloven)
3 Rundskriv R 2291/80, del II – nr. 1/1981 av 12. februar 1981. Heretter omtalt som 
riksadvokatens rundskriv eller rundskrivet. 
4 Samtale med Sylvia Peters, fagdirektør ved Justis-og Politidepartementet, 12. mai 2011. 
Heretter forkortet til Peters. Peters uttaler at denne delen av forskriften først vil sendes på 
høring høsten 2011.

5 Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms, 4. november 
1950. 
6 A mot Norge, saksnr. 28070/06.

7 Kongerikets Norges Grundlov (Grunnloven) Lov 17. mai 1814. 
8 Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven), heretter pl. 
9 Myhrer s. 399.

10 Se definisjonen av personopplysninger i Lov om behandling av personopplysninger 14. 
april 2000 nr. 31 (personopplysningsloven) § 2 nr. 1. Loven gjelder imidlertid ikke for 
politiets straffesaksbehandling, jf. Forskrift om behandling av personopplysninger 15. 
desember 2000 nr. 1265 (personopplysningsforskriften) § 1-3.
11 Se eksempelvis Auglend s. 363 og Myhrer s. 23. 
12 Myhrer s. 23. 
13 Se pkt. 4.4.1, note 75.

 

18 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 102-104 og 287. 
19 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 309. 
20 Peters, 12. mai 2011. 
21 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 287. 
22 Peters, 12. mai 2011. 
23 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 285-286. 
24 Eksempelvis Myhrer s. 395 og Riksadvokatens rapport nr. 1/2000 s. 38. 
25 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 309.

26 Tilsvarende er presisert i strpl. § 4. 
27 Vienna Convention on the Law of Treaties of 23. May 1969. 
28 Se blant annet Harris m.fl. s. 5 og Golder mot Storbritannia, saksnr. 4451/70, § 29. 
29 Høyesterett understreket imidlertid at de norske domstoler ”ikke bør anlegge en for 
dynamisk tolkning av Konvensjonen” dersom det foreligger tvil om hvordan EMK skal 
forstås, jf. s. 1007–1008.
30 Harris m.fl. s. 16 og s. 361.

 

31 Harris m.fl. s. 5-6 og 15 og Golder. 
32 Saksnr. 6694/74, § 33. 
33 Tyrer mot Storbritannia, saksnr. 5856/78, § 31. Uttalelsen er gjentatt i en rekke senere 
avgjørelser.
34 Se nærmere om prinsippet i Harris m.fl. s. 11-14 og 349-359. 
35 Saksnr. 5493/72, §§ 48 og 49. 
36 Det er viktig å være oppmerksom på at skjønnsmarginen kun er et uttrykk for EMDs 
prøvingsintensitet og derfor ikke vil gi bidrag til tolkningen av konvensjonen.
37 Aarli s. 60. 
38 Harris m.fl. s. 352-354.

 39 Harris m.fl. s. 13. 
40 Myhrer s. 45. 
41 NOU 2009:1 s. 29. 
42 NOU 2009:1 s. 34. 
43 NOU 2009:1 s. 34. 
44 NOU 1997:19 s. 17. 
45 Se pkt. 1.4 og NOU 2009:1 s. 34.

 

46 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 74 og 80. 
47 NOU 2003:21 s. 211 og Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 130. 
48 Strpl. § 90, Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten 28. mai 1985 nr. 1679 
(påtaleinstruksen) § 8-1 første ledd og Rt. 1999 s. 1269 på s. 1272 med henvisninger til 
EMDs praksis.
49 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 52 og 74-76.

 

50 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 52, 74 og 77-80. 
51 Myhrer s. 86. 
52 Myhrer s. 80. 
53 Myhrer s. 85-89.

 

54 NOU 2009:15 s. 68. 
55 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 111. 
56 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 78.

 

57 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 79-80. 
58 Aarli s. 346. 
59 Aarli s. 75 med videre henvisninger og s. 136.

60 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 129, jf. NOU 2003:21 s. 211-212. 
61 Jf. pl. § 1. 
62 Se pkt. 3.3.2.

66 Myhrer s. 47 og 395. 
67 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 17. 
68 Lov 22. mai 1902 nr. 10: Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven). 
69 Lov 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering (Strafferegistreringsloven). 
70 Se Riksadvokatens rundskriv om etterforskning, Ra 99-238, nr. 3/1999 av 22. desember 
1999 s. 2-4 om grensespørsmål knyttet til straffesaksopplysninger ervervet ved øvrig

 

71 Bjerke/ Keiserud s. 246. 
72 Ot.prp. nr. 3 (1976-1977) s. 14. 
73 NOU 1984:27 s. 74-75. 
74 Ot.prp. nr. 49 (1987-1987) s. 50. 
75 Ot.prp. nr. 3 (1976-1977) s. 14. 
76 Aarli s. 345.

77 Generelt, i motsetning til eksempelvis strpl. § 61b nr 1-3 der offentliggjøring tillates fordi 
ingen reelle hensyn tilsier hemmelighold.
78 Regelverket er ikke forstått slik at politiet har en plikt til å offentliggjøre 
personopplysninger til media innenfor rundskrivets rammer, jf. Riksadvokatens rapport nr. 
1/2000 s. 32 og Aarli s. 347. Tilsvarende er presisert i Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 302. 
Motsatt Myhrer s. 402-404. Det følger også direkte av Lov om rett til innsyn i dokument i 
offentleg verksemd 19. mai 2006 nr. 16 (offentleglova) § 2 femte ledd at den ikke gjelder for 
politiets saksbehandling etter straffeprosessloven.
79 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 309.

80 NOU 2003:21 s. 213. 
81 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 130-131.

82 Riksadvokatens brev av 23.03.98 vedrørende klagesak om henleggelse, s. 1. 
83 NOU 2003:21 s. 202 og 360. Se også uttalelser i brev av 23.03.98, s. 1. 
84 NOU 1984:27 s. 76. Her kan imidlertid strpl. § 61b nr. 3 være aktuell, se pkt. 5.3. 
85 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 305. 
86 Særlig Rt. 2004 s. 1483 avsnitt 32-33 og Rt. 2005 s. 1677. 
87 Påtaleinstruksen § 22-7 bestemmer at tiltalebeslutningen er offentlig. 
88 Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 124.

89 International Covenant on Civil and Political Rights av 16. desember 1966 art. 17, heretter 

102 Klass m.fl. mot Tyskland, saksnr. 5029/71, § 42 og en rekke senere avgjørelser. 
103 NOU 2003:21 s.211. 
104 Malone mot Storbritannia, saksnr. 8691/79. 
105 Silver mot Storbritannia, saksnr. 5947/72, 6205/73, 7061/75, 7113/75, 7136/75, § 88.

106 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 309, jf. saksnr. 34471/87. 
107 NOU 1984:27 s. 76, jf. Ot.prp. nr. 3 (1976-77) s. 146.

108 NOU 2003:21 s. 130 der det redegjøres generelt for kravet. 
109 Harris m.fl. s. 348. 
110 Harris m.fl. s. 407 med videre henvisninger. 
111 Tilsvarende Borvik s. 131 og Aarli s. 203.

112 Riksadvokatens rapport nr. 1/2000 s. 45. 
113 NOU 2003:21 s. 214. 
114 Se pkt. 4.4.2.1. 
115 Se pkt. 1.2 og 2.2.

116 Se pkt. 3.3.3. 
117 Side 558. Min utheving. 
118 Se pkt 3.3.3 og 3.4.

119 Saksnr. 10465/83, § 67. 
120 Peck § 76. 
121 Eksempelvis Peck §§ 76-87 og S. og Marper mot Storbritannia, saksnr. 30562/04, 
30566/04, § 114.
122 Aall s. 128. 
123 Se blant annet Peck, § 76.

124 Aall s. 128. 
125 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 82. 
126 Paragraf 117. Inngrepet i privatlivet ble imidlertid kjent konvensjonsstridig på andre 
grunnlag.
127 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 80, 82 og 296.

128 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 80, 82 og 296. 
129 Jf. strpl. §§ 61c nr. 2 og 6, rundskrivet pkt. IV/4c og ny politiregisterlov §§ 26 og 27. 
130 Jf. rundskrivet pkt. IV/4d og ny politiregisterlov § 34 nr. 1.

131 Jf. rundskrivet pkt. IV/3 andre ledd, IV/4b og ny politiregisterlov § 34 nr. 2

132 Se eksempelvis Peck § 77. 
133 Rt. 1996 s. 551, s. 558. 
134 Se blant annet Golder, § 45 flg. 
135 Pkt I, s.1. 
136 Se pkt. 5.4.3.2. 
137 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) særlig s. 79. Se også s. 294-295, 297 og 306. 
138 Se pkt. 2.3.3. 
139 Paragraf 77. 
140 Aarli s. 306-307, i sammenheng med pressens meddelelsesfrihet etter EMK art. 10 og 
statens skjønnsmargin vedrørende nødvendige tiltak for å sikre den mistenktes vern etter 
EMK art. 8.

141 Paragraf 100. 
142 Paragraf 48-49. Saken gjaldt art. 10, men uttalelsen er generell, jf. Harris m.fl. s. 349. 
143 Harris m.fl. s. 12. 
144 Aall s. 130 med videre henvisninger. 
145 Aall s. 130. 
146 Aarli s. 306-307.

147 Side 1633-1634. 
148 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 294. 
149 Side 439-440.

150 Tilsvarende Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 78-79 og Aarli s. 351. 
151 LB-1996-581 (Borgarting lagmannsrett) 
152 Aarli bruker saken som et eksempel på at det vil bli vanskeligere å bli frifunnet for brudd 
på taushetsplikten når politiregisterloven lovfester opplysningsadgangen, jf. s. 347. 
Begrunnelsen er at statsadvokaten ble frifunnet fordi retten mente det måtte foreligge et visst 
spillerom før man konstaterte brudd på taushetsplikten når regelverket var så skjønnsmessig 
utformet. 
153 Aarli s. 349.

154 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 294. 
155 TINFI-2006-144196 (Indre Finnmark tingrett). 
156 Se pkt. 1.2.

157 Paragraf 70. 
158 Paragraf 94. 
159 Se pkt. 3.2. 
160 Paragraf 62. 
161 Aarli s. 232.

162 Aarli s. 232. 
163 Paragraf 66 med videre henvisninger. 
164 Se pkt. 3.2. 
165 Myhrer s. 87 
166 Saksnr. 20524/92, § 70. 
167 NOU 2009:15 s. 321 i sammenheng med anonym vitneførsel.

168 Se pkt. 2.2. 
169 Paragraf 72-73. 
170 Paragraf 124. Min utheving.

171 Fellesutvalgets innstilling s. 67. 
172 Se pkt. 5.4.3.5. I Peck fremhevet EMD at videobildene utleverte klageren i en svært sårbar 
situasjon som måtte betegnes for å gjelde svært sensitiv privatinformasjon.
173 Saksnr. 22009/93. 
174 Aarli s. 304.

175 Paragraf 80. 
176 Rt. 1994 s. 1632 på s. 1634. 
177 TINFI-2006-144196.

178 Se eksempelvis Aarli s.211-217 og 310-314 med henvisninger til EMDs praksis og Rt. 
2009 s. 265. 
179 Aarli s. 209, jf. Stoll mot Sveits, saksnr. 69698/01, § 134. 
180 Tilsvarende Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 77 og 79.

181 Tilsvarende SP art 14 nr. 2. 
182 Aarli s. 252, jf. Petra Krause mot Sveits, saksnr. 7986/77. 
183 Saksnr. 15175/89. 
184 A mot Norge, § 69. 
185 Riksadvokatens rapport nr. 1/2000 s. 51, jf. EMDs avgjørelse DR 27 (1982) s. 37. Se også 
Ribemont mot Frankrike, saksnr. 15175/89. 
186 Aarli s. 257.

187 Brev av 19. februar 1998 vedrørende uttalelser fra statsadvokat Hansen Nylund. 
188 Brev av 20. januar 1998 vedrørende uttalelser fra førstestatsadvokat Wangberg.

189 Tilsvarende NOU 2003:21 s. 196. 
190 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 309

191 Se pkt. 5.2.1

 

Kilder og litterturliste
- Konvensjoner

Convention for the Protection of Individuals with regard to Automatic Processing of Personal Data, Strasbourg, 28.januar 1981, EuropeanTreaty Series–no. 108.

EMK. Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms av 4. november 1950

SP. International Covenant on Civil and Political Rights av 16. desember 1966.

Wienkonvensjonen. Vienna Convention on the Law of Treaties of 23. May 1969 

- Lover
Domstolloven Lov om domstolene 13. august 1915 nr. 5.
Forvaltningsloven Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker 10. februar 1967 nr. 10.
Grunnloven Kongerikets Norges Grundlov 17.mai 1814.
Menneskerettsloven Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett 21. mai 1999 nr. 30.
Offentleglova Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd 19. mai 2006 nr. 16.
Straffeloven Almindelig borgelig Straffelov 22. mai 1902 nr.10. 

Strafferegistreringsloven Lov om strafferegistrering 11. Juni 1971 nr. 52.
Straffeprosessloven Lov om rettergangsmåten i straffesaker 22. mai 1981 nr. 25.
Personopplysningsloven Lov om behandling av personopplysninger 14.april 2000 nr. 31. 

Politiloven Lov om politiet 4. august 1995 nr. 53. 

Politiregisterloven Lov om behandling av opplysninger i politi ogpåtalemyndigheten 28. mai 2010.


-Forskrifter og instrukser
Personopplysningsforskriften Forskrift om behandling av personopplysninger 15. desember 2000 nr. 1265.
Påtaleinstruksen Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten 28. mai 1985 nr. 1679.

-Lovforarbeider
- Norges offentlige utredninger - NOU
  NOU 1984:27 Ny påtaleinstruks
  NOU 1997:19 Et bedre personvern
  NOU 2003:21 Kriminalitetsbekjempelse og personvern
  NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern
  NOU 2009:1 Individ og integritet. Personvern i det digitale samfunnet
  NOU 2009:15 Skjult informasjon – åpen kontroll

- Proposisjoner
  Ot.prp. nr.3 (1976-1977) Forvaltningsloven
  Ot.prp. nr. 49 (1986-1987) Rettergangslovgivningen m m.
  Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff (straffeloven).
  Ot.prp. nr. 108 (208-2009) Om lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven).

-  Domsregister
-  Norske rettsavgjørelser
   Rt. 1994 s. 1632 (Lensmannsaken)
   Rt. 1996 s. 551
   Rt. 1999 s. 1269
   Rt. 2000 s. 996 (Bøhlerdommen)
   Rt. 2001 s. 428 (Strafferegisterloven)
   Rt. 2004 s. 1483 (Asker og Bærums Budstikke)
   Rt. 2005 s. 1677 (Fædrelandsvennen)
   Rt. 2009 s. 265

   LB-1996-581 (Borgarting lagmannsrett) Stuersaken
   TINFI-2006-144196 (Indre Finnmark tingrett)

- Dommer fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD)
  A mot Norge, saksnr. 28070/06
  Amann mot Sveits, saksnr. 27798/05
  Artico mot Italia, saksnr. 6694/74
  Cemalettin Canli mot Tyrkia, saksnr. 22427/ 04
  Doorson mot Nederland, saksnr. 20524/ 92
  Elsa Drissi mot Norge, saksnr. 34471/87
  Golder mot Storbritannia, saksnr. 4451/70
  Handyside mot Storbritannia, saksnr. 5493/72
  Klass m.fl mot Tyskland, saksnr. 5029/71
  Leander mot Sverige, saksnr. 9248/81
  Malone mot Storbritannia, saksnr. 8691/79
  Olsson mot Sverge, saksnr. 10465/83
  Peck mot Storbtitannia, saksnr. 44647/98
  Petra Krause mot Sveits, saksnr. 7986/77
  Ribemont mot Frankrike, saksnr. 15175/89
  Rotaru mot Romania, saksnr. 28341/95
  S. og Marper mot Storbritannia, saksnr. 30562/04, 30566/04
  Sciacca mot Italia, saksnr. 50774/99
  Silver mot Storbritannia, saksnr. 5947/72, 6205/73, 7061/75, 7113/75, 7136/75.
  Stoll mot Sveits, saksnr. 69698/01
  Tyrer mot Storbritannia, saksnr. 5856/78
  von Hannover mot Tyskland, saksnr. 59320/00
  Z mot Finland, saksnr. 22009/93

- Rundskriv fra riksadvokaten
  Rundskriv R 2291/80 av 12.02.81: ”Meddelelser til offentligheten om straffesaker –
  Opplysninger om etterforskning, påtaleavgjørelser m.v” (Del II – nr. 1/1981).

  Rundskriv Ra 99-238 av 22.12.99: ”Etterforskning” (Del II – nr. 3/1999).

-Rapporter, Riksadvokaten klagesaksavgjørelser og personlige meddelelser
 Rapporter: Fellesutvalgets innstilling 2001. Politiets og forsvarernes forhold til mediene under etterforskning av straffesaker.  Innstilling fra fellesutvalget nedsatt av Advokatforeningen og Riksadvokaten om veiledende normer for uttalelser til offentligheten  fra politiet og forsvarerne på etterforskningsstadiet. Avgitt 25. oktober 2001, Oslo.

 Riksadvokatens rapport nr. 1/2000. Statsadvokatene og mediene. Stenslandsutvalgets utredning av 16. februar 2000, Oslo.

 Riksadvokatens klagesaksavgjørelser:

  Brev av 20. januar 1998 i forbindelse med førstestatsadvokat Wangbergs uttalelser til media.

  Brev av 19. februar 1998 i tilknytning til statsadvokat Hansen Nylunds uttalelser til media.

  Brev av 23. mars 1998 i forbindelse med klagesak fra advokat Markus Andersen vedrørende henleggelse

  Brev av 17. juli 2003 i forbindelse med klagesak som resulterte i sak TINFI-2006144196.

- Personlige meddelelser:

  Sylvia Peters, fagdirektør ved Justis- og politidepartementet. Muntlig samtale 12. mai 2011.

- Litteraturliste
Auglend. Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug, Politirett, 2. utgave. Oslo 2004.

Aall. Jørgen Aall, Rettsstat og menneskerettigheter. 2. utgave. Bergen 2007.

Aarli. Ragna Aarli, Offentlig rettergang. Publikums adgang til innsyn og omtale av straffesaker. Oslo 2010.

Bjerke/ Keiserud. Hans Kristian Bjerke og Erik Keiserud, Straffeprosessloven. Kommentarutgave, Bind I. 3.utgave. Oslo 2001.
Borvik.  Bjørnar Borvik, Personvern og ytringsfridom. Avveginga mellom kolliderande menneskerettar. Bergen 2008.
Myhrer. Tor-Geir Myhrer, Personvern og samfunnsforsvar. Om taushetsplikt og ytringsrett i straffesaksbehandlingen. Oslo 2001.
Harris m.fl. Davis Harris, Michael O´boyle, Colin Warbrick m.fl, Law of the European Convention on Human Rights, 2.utgave. Oxford
2009.